Mai, matforgiftning og mildvær.

Høyt hår, høye smilerynker og høy følelsesføring.

Javeeeel. Jeg pleier å synes at denne hilsemetoden er noe avleggs, men siden det er mai, så tar jeg en tur tilbake til fortiden.

Jeg ligger på sofaen og synes synd på meg selv. Jeg spiste noe oppvarma mat i går, men min sarte mage syntes åpenbart at det ikke var oppvarma godt nok, så jeg har fått en lei mageknip. Kjenner igjen driten på lang vei, da jeg har meget lang og bred erfaring med matforgiftning.

Det er mai. Det er også et tankekors. Så lenge jeg kan huske, har det å gå inn i bursdagsmåneden min vært med ambivalente følelser. De siste par årene har det vært ekstremt svingende, noe jeg finner både interessant og vemodig.

Interessant fordi jeg har hatt en stigende tilnærming til biologisk familie både i at vi bruker tid sammen og jeg lar dem komme nærmmeg og de lar meg komme nær seg. Skulle det ikke da bare vært en eneste stor stigning? Merkelig nok ikke.

Det henger nok sammen med vemodigheten jeg kjenner på. I tidligere år har jeg skrapt sammen det jeg kunne finne av optimisme, positiv tankekraft og «jeg lever tross alt, jeg har jo et godt liv, jeg har mat på bordet, alt er vel med min sjel», og når bursdagen min har nærmet seg, har stressnivået steget parallelt med forventningen om en telefon eller et brev fra mamma, selve hjemmet mitt i hele ufødt-livet mitt, og den rungende tausheten om fødemoren som tross alt bar meg frem og fødte meg på akkurat den dagen akkurat det året.

Den samme dagen jeg har fylt året hvert år, og tankene som har druknet meg i grått vemod og lilla glede; Tankene om henne.

Den stressende kombinasjonen av dødsangst og lykkerus fordi min største drøm ER mitt største marreritt, der hun har tatt til takke med en avvisende stemme i telefonen eller et ubesvart brev på sin gratulasjon til en bortkommen datter, har gjort mer med meg enn jeg våger å erkjenne. Hva hadde jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes?

Av og til har jeg ønsket at jeg kunne sovet meg gjennom hele mai, som Tornerose. Eller som Simon her?

Slike spørsmål som ikke fører noen vei i det hele tatt, og heldigvis opptar de ikke noe særlig hjerneplass lenger heller. Det er kanskje mer en hjerte-plass, men hjertet mitt er fylt opp av noe annet også, noe som var et ingenting de første tjue årene av livet mitt. Nå har både hjernen og hjertet mitt et reservert hjørne kalt «Mamma», og jeg fyller det med så mye godt, ekte og nært jeg bare kan. En skulle ikke tro det var mulig, men ved å bli kjent med dette mennesket, blir jeg bedre kjent med ikke bare meg selv, men alle rundt meg. Å bli kjent med mamma, gjør meg mer nysgjerrig på andre mennesker, på deres fortellinger, deres liv, hva som gjør dem sterke, hva som er deres kryptonitt; Jeg blir rett og slett et menneske som er mindre og mindre redd for å både komme nær og å la mennesker komme nær meg.

Forstå det den som kan.

Kall meg ugly eller pretty, crazy eller sane, eller bit of both; Activist er jeg uansett ????in the name of Love.

Det kvitrer i hagen, spirene spretter fram overalt, vi har sikkert sju forskjellige sorter påskeliljer (tusen takk til hageglade Solveig som elsket hagen vår lenge før vi gjorde det), og jeg fyller året om femten dager. Femten dager som erfaringsmessig blir langdryge, femten dager der jeg svinger mellom glede over livet mitt som det er til sorg over alle mine tapte år, femten dager med rastløs gleding siden jeg faktisk har begynt å glede meg til bursdagen min, femten dager med sindig uro for roen min har alltid litt uro i seg, vemodig lykke, sorgfull glede – i ekte både/óg-stil, slik jeg har blitt venn med og vant med det siste året.

Ikke nødvendigvis for å lande og bygge hus i denne melankolien, men fordi det er hit jeg har kommet og her jeg vil være – fordi jeg er her.

Femten dager til min fødselsdag og femten dager til mammas fødedag.

Jeg elsker mai ?

Deilig banankake som mamma laget da hun var på besøk her en dag ? Vet du hva hun sa? «Stakkars deg, alle de årene jeg ikke laget mat til deg. Nå skal du iallfall få kake». Og jeg grein litt inni meg og smilte utenpå meg av alle disse hendelsene som endelig hender. Og jeg har aldri manglet mat, jeg har bare manglet henne… ?

One Reply to “Mai, matforgiftning og mildvær.”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *