Tenk hvis…

Ved første syn er ikke dette bildet så veldig inntrykksfullt. Men alle «tenk hvis»-ene bak det, gjør noe med meg.

I går kveld hadde vi besøk på nabotomta vår. Det var den type besøk man ikke regner med, man ikke ønsker og som ingen involverte er noe særlig begeistret for. Jeg snakker om bilen som plutselig sto planta midt i blomsterbedet på nabotomta.

Jeg og min kjære hadde lagt oss tidlig til en forandring fordi han skulle være russevakt i Kongeparken og jeg skulle, vel, sove. Plutselig hører vi en dump lyd, et slags smell, og begge tenker «shit, nå kjørte noen inn i hagen».

Nesten riktig. Det var et trafikkuhell involvert en bil og to, men den landa altså på nabotomta.

Heldigvis.

Skader fra åstedet. (Takk til naboen som plukket steinene vekk fra veien.)

I korte trekk så fikk de to partene skrevet skademelding, vi som sto rundt delte våre egne erfaringer med egne trafikkuhell og erfaringer (jeg hadde lite melde, utrolig nok), fortvilelsen i føreren fikk lagt seg litt og et eller annet sted i løpet av natten har bilen blitt vekktaua.

Jeg har ingen behov for å dele bilder av bilen mens den sto der og har ingen behov for å verken navngi eller spekulere i ulykkesårsaken, for det er irrelevant for det jeg vil skrive om.

Merker fra rett før bilen hopper over kampesteinen i bakgrunnen.

Det jeg derimot vil dele, er stillheten etterpå.

Alle «tenk hvis»-ene.

For ulykkessjåføren er det åpenbare «tenk hvis»-er. Tenk hvis jeg bare hadde ventet litt til, da hadde ikke dette skjedd. Tenk hvis jeg ikke hadde prøvd å kjøre forbi. Tenk hvis jeg hadde hatt litt bedre tid til dit jeg skulle. Tenk hvis den fremste bilen ikke hadde hatt en L i bakruta og dermed ikke vært ei sinke som skapte en trafikkfarlig situasjon på en lørdagskveld (og dere i den fremste bilen bes herved melde dere, for dårligere trafikkvett (å kjøre videre etter en så åpenbar ulykke, tyder på manglende oppmerksomhet i sladrespeil og sidespeil, det kan hende oss alle, men dette er en sterk og inderlig oppfordring om å ta ansvar og vise empati for andre bilister). Og timing på øvelseskjøring i 10 km/t enn en lørdagskveld finnes knapt, men det er min mening.

I trafikken er vi alle medansvarlige for hverandre, og hvis du ikke besitter disse kvalitetene (enhver skal ferdes hensynsfullt, være aktpågivende ++) når du setter deg i bilen for å være lærekjører, så vennligst ikke lærekjør.

Dette er grunnen til at f.eks jeg ikke kommer til å lærekjøre. Iallfall ikke akkurat nå. Til bursdagen min, ønsker jeg meg litt mer tålmodighet, sindighet, ro, pegagogisk videreformidlingsevne og ansvarsvilje hvis noe skulle skje. Men jeg kan bare snakke for meg selv, jeg vet ikke hva dere tenkte på. Sikkert noe annet, kanskje, vet ikke.

Anyways.

For meg som har barn som bruker dette hjørnet som lekeplass, er tankene også åpenbare.

Tenk hvis dette hadde vært dagtid kl 16.30, og fireåringen min hadde gravd etter meitemark eller toåringen min hadde plukket blomster eller femåringen min hadde vært på vei opp i klatretreet. Tenk hvis tomteeieren allerede hadde bygget huset som står på tegningene; Da hadde den bilen kanskje stått planta inne i et soverom. Tenk hvis bilen hadde truffet strømkassen som sto like til venstre eller klatretreet til sønnen min. Da hadde h*n sannsynligvis blitt alvorlig skadet, for støtet hadde vært adskillig mye hardere enn den kanten han traff og den steinen han hoppet over.

Strømkassen (eller strengt tatt internett) og deler av «klatretreet».

Tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis…

Lite merke, men stor konsekvens.

Alle involverte har våre grunner til å tenke «tenk hvis». Jeg er takknemlig, sjåføren er fortvilet, tomteeieren kan være overlykkelig osv. Barna mine trenger ikke å tenke noe som helst, men jeg kommer til å holde dem langt unna det lekehjørnet i framtida.

Eller muligens ikke, for jeg vil ikke leve et liv preget av frykt, men av tillit, og fram til det bygges noe der, vil vi nyte livet som det rotete buskaset gir, skattene nedi jorda (som nå er blanda med rester etter bil), utsikten fra klatretreet, de fine blomstene som vokser der, speidingen etter biler og andre

Tenk hvis det hadde vært en dødsulykke. Tenk hvis nabodama som var ute med hunden hadde gått der ett minutt seinere. Jeg møtte henne nå, søndags morgen, og hun fortalte meg at hvis det hadde vært tilfelle, hadde hun stått midt i påkjørselen og blitt meid ned.

Uhell, hell, flaks, uflaks. Det er så syltynne, ørsmå marginer som utgjør om valgene vi tar er hensiktsmessige eller uhensiktsmessige. Det som for meg ble stereotypien på en ennå ikke ferdigutviklet konsekvensanalytisk tankegang, gjør meg samtidig sjeleglad for at det ikke skjedde fem-seks timer tidligere når barna mine var våkne.

Jeg ønsker alt godt for alle involverte, at forsikringen dekker alt av skadegjenoppretting, og vil samtidig uttrykke takknemlighet for gode naboer og balansert reaksjon på noe som kunne sett mye styggere og mye vondere ut.

Lag deg en god søndag.

Og kjør forsiktig.

Bilde av forflytting av bil-spor, lekende barn og en ny morgen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *