Adoptivliv

Ord og opplysning er liksom min greie. Prem, kunstneren som tegnet lampe og penn-ideen min på papiret. Takk ✍???? Fordi Guds ord er ei lykt for min fot og et lys på min sti.

Hei du. Det er adoptivmeg. Igjen. Jeg står opp av adoptivsenga mi i morges, famler rundt i søvne på adoptivrommet mitt og finner til slutt adoptivdøra og går til adoptivbadet for å kle på meg adoptivklærne mine for å gå på adoptivskolen. Jeg går ned adoptivtrappa og inn på adoptivkjøkkenet og der er adoptivmor og smører adoptivniste til meg. Jeg tar ei adoptivskive i hånda og får et stort adoptivglass med adoptivmelk og nå må jeg skynde meg litt, fordi adoptivklokka viser at adoptivskolen snart starter. Jeg småløper inn igjen på adoptivbadet, pusser adoptivtennene mine med adoptivtannkosten min, tar så på meg adoptivskoene og stikker innom adoptivnaboen min for å ta følge til adoptivskolen.

Vel framme ringer adoptivskoleklokka og adoptivlæreren vår formidler at det er adoptivmatematikk som står på adoptivplanen. Adoptivjeg synker sammen på adoptivpulten fordi jeg heller ville ha adoptivnorsk, men det får bli i neste adoptivtime. I adoptivfriminuttet klatrer jeg med adoptivvennene mine i adoptivtrærne og det sitter noe fast på adoptivryggen min eller i adoptivhjernen min, jeg er ikke sikker, det kan være at det bare er inni adoptivmeg, men det er så tungt og virkelig at det kjennes som det fysisk henger fast på adoptivskuldrene mine. Jeg er så ekstremt, ufattelig, ugjenkallelig, ubegripelig, fullstendig, sinnssykt ADOPTERT.
Slutt å fortell oss hvor takknemlige vi bør være.
Hvorfor fortalte ingen oss at det kunne være vanskelig også?
———————————————————
Denne teksten ble skrevet i mars i fjor. Litt usikker på om det var da jeg innså at jeg var en slags prototype av donorbarn siden mamma gjerne ønsket seg barn, men var ikke noe særlig begeistret for noe forhold, eller om det var en periode jeg hadde ekstra mye adopsjon på maten. Bit of both, sikkert. Det som er sikkert, er at dette ikke er noe nytt. Konsentrasjonsvanskene, den ambivalente følelsen av å burde skulle kunne forstå hva kjærlighet er by now, men hjernen bråker så mye at du knapt husker å lukke kjøleskapsdøra selv om den står og piper. Det smerteligste har allerede skjedd, nemlig å miste mamma. Alt etterpå blir bare brannslokking.
Jeg vil iallfall bidra der jeg kan. Ord er liksom min greie. Og utilslørt erfaringsopplevelse. Og geriljahjerte. Jeg har planer om å elske, lære å elske mer, kaste frykt ut av huset hver dag så lenge jeg lever.
Det ser ut som noe.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *