Lengsel

Nye morgener forteller om nye begynnelser. Det sier meg at alt kan bli nytt igjen.

Lengsel er ikke en diagnose, men det kan være en lidelse. Jeg er en musiker, en lengter og en elsker, blant mange andre ting, og jeg kjenner som oftest sterkt på livet og alt i det. Jeg lurer ofte på hva jeg har gitt videre til mine barn i form av gener, lynne, arv, og like ofte lurer jeg på hva jeg gir dem daglig i form av egne «blindspots», i min til tider hektiske tankevirksomhet der jeg ofte trenger å minne meg selv på å være her og nå, ikke «den gang da» eller «en gang når».

I går spilte jeg på Jæren viseklubb, på Thime Station på Bryne. For utenbysfra er det én av fire puber i den lille byen min (sikkert litt generaliserende å dra Mellombels og Krazy og den andre plassen jeg ikke husker navnet på under én kam, men bear with me), og det blei en nydelig kveld med flere bidragsytere.

Everyone needs a friend sometimes. Kine stilte som notestativ??? (Foto: Kim)

Det varierer litt hvilken sang som gir klump i halsen, men i går var det altså «Vinterjenta». Egentlig gir den sangen klump hver gang, fordi det er sangen til datteren min. Å bli mor er det villeste jeg har vært med på, det er gaven som keeps on giving even if you want to stop receiving, for å si det sånn, og som barn drømte jeg aldri om stifte min egen familie. Det var altfor mye frykt og sorg forbundet med ordet «familie» til å tenke på slikt. Nå i voksenheten, i modningsfasen, her jeg befinner meg midt i trettiåra og endelig klarer å kalle meg «voksen», ser jeg tilbake på en haug med kamper, feil, sammenbrudd – samtidig som jeg ser seire, gode valg og gangene jeg har reist meg igjen. Det kjennes ut som jeg har lys innerst istedenfor mørke, og forskning viser at lys veier mer enn mørke. Det er sikkert derfor jeg er såpass tung, hehe. Neida, men jo, lys veier mer enn mørke.

Veier mer enn.

Det betyr at det har større betydning, virkning og makt i livet mitt enn mørket har. Jeg vet jeg er et produkt av menneskeheten, med potensiale i meg til store ting, både i negativ forstand og i positiv. Hvilke valg jeg tar utifra mine egne forutsetninger, er helt og holdent mitt ansvar.

I går gikk det virkelig opp for meg at jeg har lengtet hele livet. Etter frihet, etter fred, etter mamma. Det er med bismak jeg hører utsagn som «blod er ikke alltid tjukkere enn vann», for blod ER alltid tjukkere enn vann. ALLTID. Vann er livgivende, rensende og livsviktig, men det er ikke hele sannheten. Uansett hvem mamma er og ikke er, er hun nettopp dette; Mamma. Det er ingen beskytta tittel, jeg som selv har ca åtte (u)frivillig stempla mødre i mitt liv. Men det er bare én som har mine arvetrekk, genetisk kode, felles DNA (som om åpenhet rundt doneringen vil gjøre noen mindre genetisk fremmed, jeg mener come on, ingen ligner mer på mor eller far ved at vi er flinke til å SNAKKE OM DET…?! Really!?)…hvor var jeg… Jo! Og som fysisk har båret meg fram fra jeg var et ingenting til potensialet i meg ble til et «noen».

Lengsel er ikke en diagnose, men det kan virkelig være en lidelse. Det er min største drivkraft og mitt største kall, mitt lodd og min del, mitt største tap – og min største seier. Den tar meg til steder jeg ikke våget å drømme om engang, og den fortsetter å dra meg videre, nærmere, høyere – og dypere, videre, lavere.

Hva definerer deg mest?

Ingenting er som en barnehåndplukket bukett fra hagen ?Buketten er som livet selv; Noe er blomster, noe er ugress, sammen utgjør de en helhet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *