Flokken

Ann-Kristin i lørdagsutgaven (2.juni 2018) i Dagbladet. (Foto: Dagbladet)

Jeg leser om Ann-Kristin i Dagbladet denne lørdagen og kjenner igjen 93% av det hun sier. Hun kikker på mennesker hun passerer på gata for å finne likhet og gjenkjennelse, hun kjente det skylte over henne da hun selv ble mor, hun hadde et blankt familietre å vise barna sine og hun er en av mange. Svært mange, faktisk.

Dette innlegget blir kort, men slagkraftig, for det er sol og varmt og jeg har en familie (eller «flokk», om du vil) å være med, så jeg velger å sparke litt i alle retninger i dag.

Det er slående hvor likt man kan tenke og føle bare man mangler en puslespillbit i form av «ukjent far». Jeg har aldri slutta å forundres over hvor gjenkjennelig mye er, og det i seg selv skaper jo naturlig nok en flokkfølelse.

Det faktum at jeg har brukt et helt liv – mitt hele liv til nå – på å tilegne meg tro på relasjoner, håp for gjenopprettelse og kjærlighet til de menneskene jeg ønsker å ha i livet mitt, er ikke det gram «søtt». Det er hardt tilkjempa geriljavilje, med blod og tårer, banesår i fleng og flere kritiske bemerkninger fra utenforstående enn jeg gidder å telle. De som er nær meg, kjenner meg best, alle mine sider. Dere som leser, kjenner meg også på en viss måte. Jeg er her for å «cut the crap», for å tråkke i blomsterbedet vi har dulla oss inn i og for å skrike av mine lungers fulle kraft:

«DET ER IKKE «BARE BIOLOGI» OG DET HANDLER HELLER IKKE OM ADOPTIVFORELDRE!!! DET HANDLER OM TILHØRIGHET, HISTORIE, ARVELIGE TREKK OG SYKDOMMER OG ALT SLAGS, ALT SOM ALLE «EKTEFØDTE» TAR FOR GITT!!! SLUTT Å KALL OSS SYKE, KLAGENDE, UTAKKNEMLIGE OG ILLOJALE!!! VI HAR SVELGET NOK OPPGULP FRA DEN KOLLEKTIVE SAMFUNNSBERMEN, NÅ SPYR VI ENDELIG UT DEN VIRKELIGE SANNHETEN FORDI VI ER DRITA LEI AV Å VÆRE REDDE!!! NÅ VELGER VI Å VÆRE MODIGE SELV OM DET OGSÅ SKREMMER LIVSKITEN AV OSS!!!»

Og så et koselig bilde av meg som holder et lam, fordi det kan gjøre vondt å bli skreket til (selv om det er verbalt) om man føler seg truffet. Og det å holde et lam, ga meg den der «gode hyrde»-følelsen, gleden han må ha kjent av å finne den ene sauen som kom bort fra flokken sin. Det er magisk å høre til. Det er enda mer magisk å kjenne at en hører til óg. Smerte gjør oss menneskelige og gir potensielt også tilhørighet. Hvis vi tør…?✍???❤

Det var et verbalt rop på vegne av alle mine medadopterte, alle donorbarn/voksne som kjenner seg igjen, fosterbarn/voksne som ikke skjønner at det er sorg over en flokk som ikke fungerte og/eller som ikke anerkjenner viktigheten av å være en flokk.

Det er IKKE til dere som ikke skjønner/bryr dere/ser poenget i å skrive om det. Dere er det også mange av, og dere kan lese noen andres blogg. Takk for følget. Please unsubscribe og alt det der.

Jeg var heldig som vokste opp i en håndballflokk og en bedehusflokk hånd i hånd, jeg fikk etterhvert en ny huskirkeflokk da jeg flytta på meg, jeg har en kollegaflokk og en ungdomsflokk i jobben min, jeg har en musikerflokk etterhvert, for ikke å glemme den nydelige EQI-flokken min, jeg har nå en adoptertflokk, og jeg er alfahunn i flokken som jeg bor sammen med. Jeg pleier å si til min kjære at «nå trenger jeg bare at vi flokker litt», så gir jeg ham en klem eller et kyss samme om vi er på stranda, butikken, heisen, i sofaen eller hvor som helst ellers.

Kun fordi jeg 24/7 trenger å kjenne at jeg hører til.

Sommerflokken ☀ Vi har fint vær på Vestlandet, under og mirakel, og Eli Kari sa i Dagbladet at det spesielle er at «høgtrykket kjem frå vest!!» No clue what that means, men jeg skal holde trykket høyt, jeg ?????✍?

Det gjør meg jo ganske enkel å komme i kontakt med at jeg ser på hele menneskeheten som min potensielle flokk, og jeg velger å se på det som et av mine beste karaktertrekk. Det har vokst til å bli et karaktertrekk fordi det kjennetegner meg ganske godt etterhvert.

Jeg er ikke farlig, jeg er bare litt skummel for de som ønsker fred og fordragelighet og at tingenes tilstand forblir som de alltid har vært. Mormor sier at det er fordi jeg er så åpen, «men bare gi dem en tretti års tid, så har de blitt vant til deg», hahaha! Love mormor ???

Og jeg er ikke din «typiske jærbu» fordi jeg er ikke så veldig jærsk anyway. Men jeg elsker Jæren. Og jeg elsker folk. Og jeg er vant med at folk er uenige med meg, misforstår meg, ser rart på meg når jeg begynner å snakke om disse eksistensielle greiene, for det er mange som aldri noen gang har hatt behov for å tenke på såpass mikroeksistensielt (nyoppfunnet ord?) nivå som jeg har hatt hele mitt liv.

Med det sier jeg god helg til deg, din kakedeig, og husk at in the end er vi alle biter av den samme kaka.

#relasjoner #eq #hopeheals

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *