Klatring er for folk som liker høyder, sier de. Jeg liker ikke høyder. Men jeg liker frykt enda mindre.

Det var ikke det at du ikke lekte med meg, at du nekta meg å gå inn på sølete støvler, at du glemte å smøre Nugatti helt ut på skorpene, at du glemte å sende med meg gymtøy, at du tjuvleste i dagboka mi, at du sendte vennene mine hjem før klokka ti, at du ikke likte mine navlekorte topper, at du skrøt hemningsløst av meg framfor vennene mine, at du ikke kjørte meg til trening, at du laget blodpudding til middag, at du ba meg betale bensinen til mopeden selv, at du lot meg forsove meg sånn at jeg kunne lære eller at du prøvde å få meg til å ta igjen matten jeg strøk i.

Det var det at du ikke gjorde det.

For du var ikke.

Men nå er du.

Og du er kjempeveldig ekstremt også.

Og jeg dør av glede og går i stykker av sorg, og hjertet mitt bare fortsetter å banke som før selv om hjernen min kortslutter, går i ventemodus og dvale før den reprogrammerer og alle apper har bytta plass, noen apper er til og med borte, noen er lagt til, alt er oppdatert og jeg skjønner ingenting av denne nye versjonen, og alt dette skjer mens vi venter på at bollene steker ferdig.

Boller til middag!

Noen kaller meg filosof, andre forstår ikke hva det er jeg tror jeg holder på med. Hvordan fanger man et liv i lengsel med bare bokstaver, musikk og stillhet? Kanskje det er meningen at vi bare forstår stykkevis og delt, sånn at min «stykkevis» kan fylle inn din «delt»? Kanskje det er godt nok? Kanskje det gir gjenklang i noens ekko selv om de ikke forsto det jeg skreiv?

Kanskje lengselen er noe av det mest menneskelige vi eier og har?

Kanskje lengselens hjem er der vi finner hvile?

Jeg vet at dagen i dag bare er. Dagen i morgen blir noe annet. Jeg har to prosent strøm igjen på telefonen og to hundre prosent med liv;

Det ene biologisk. Det andre adoptiv.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *