Geriljasommer

Grinebilde fra siste barnehagedag for eldstemann ? Mye som skjer i både indre og ytre liv i 2018!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidligere, når jeg har lest setninger som «Jeg har vært litt stille på bloggfronten i det siste», har jeg ofte tolket dithen at «jeg har ingenting å skrive hjem om». Jeg spiser fordommene mine til frokost i dag, for det er i hvert fall ikke tilfelle i mitt liv.

Jeg vil ta sommerferie nå og finne ut hvordan jeg vil bruke denne plattformen som blogging er.

Det har vært gøy og interessant å eksperimentere med innhold og design i noen måneder nå, og jeg vil ta en pause i sommer for så å starte opp igjen til høsten. Jeg vil bruke mer tid på å finne ut hvordan jeg vil formidle hvor viktig alle parter i adopterte, foster- og donor-relasjonene er og hvordan jeg kan gjøre det mest mulig relaterbart over hele fjøla. Lett for meg å si at jeg har et tema og en brann som alle kan kjenne seg igjen i når jeg står i startgropa og først nå endelig har skjønt at det er sosial relasjonsentreprenør jeg er…! Jeje. Alt har sin tid. Kall meg bare relasjonsforsker, du. I’m okay with that.

Feirer et gyldent halvår med dette gylne gjensynet med ei gylden fotballdrakt fra et lag jeg så spille i det gylne år 2007. Gjenbrukt er velbrukt ????

Les gjerne om igjen de innleggene jeg har skrevet til nå. Spesielt anbefaler jeg innlegget om geriljahjertet Jørgen. Det gir meg sykt mye håp for hverdagsmirakler og andre umuligheter ????

Helt stille blir jeg jo aldri??? Du kan jo komme på sommerkonserten på Voll Ysteri torsdag 5.juli kl.20.00. Min nyeste musikkrelasjon Arild Aanensen joiner på gitar og vi lover seriøst god stemning. Arilds jobbsøknad til meg var forresten å spille inn en sang jeg skrev sammen med Alien Ken (Ken Ove G. Johansen) og legge den ut på Instagram. Genial søknad!! Nesten som han geniale ølbryggerens CV var å levere en kasse med øl til bryggeriet han ville jobbe i. I’m lovin’ it ???? Sangen heter forresten «You» og finnes overalt hvor musikk kan streames. Aleksander With har også en versjon av låta, hvis du vil høre den med mannestemme heller?

Uansett! Ses vi???‍♀️

Arild Aanensen og undertegnede på sjekken av lyd/lokale på Voll Ysteri (skal sies at jeg har på to lag med gensere, what was l thinking, haha!) Vel møtt torsdag 5.juli kl.20! De vil ha åpen kafé fra kl 15-18, så kom gjerne da også ??☕ (foto: Hanna)

Ellers har jeg noen flere låter ute på iTunes og Spotify. Ifølge enkelte er «Jentå i speilet» og «Free» to perfekt «bare aller siste låt før jeg skal sove»-sang. Dette til info?

Peace and love til alle dere geriljahjerter der ute, dere som holder håpet høyt midt i håpløsheten, dere frø som overlever i knusktørr jord, dere som finner opp nye språk når ordene ikke strekker til. Og dere som møter oss der vi er. I salute you and your emotional intelligence????

På gjensyn ?

 

Klatring er for folk som liker høyder, sier de. Jeg liker ikke høyder. Men jeg liker frykt enda mindre.

Det var ikke det at du ikke lekte med meg, at du nekta meg å gå inn på sølete støvler, at du glemte å smøre Nugatti helt ut på skorpene, at du glemte å sende med meg gymtøy, at du tjuvleste i dagboka mi, at du sendte vennene mine hjem før klokka ti, at du ikke likte mine navlekorte topper, at du skrøt hemningsløst av meg framfor vennene mine, at du ikke kjørte meg til trening, at du laget blodpudding til middag, at du ba meg betale bensinen til mopeden selv, at du lot meg forsove meg sånn at jeg kunne lære eller at du prøvde å få meg til å ta igjen matten jeg strøk i.

Det var det at du ikke gjorde det.

For du var ikke.

Men nå er du.

Og du er kjempeveldig ekstremt også.

Og jeg dør av glede og går i stykker av sorg, og hjertet mitt bare fortsetter å banke som før selv om hjernen min kortslutter, går i ventemodus og dvale før den reprogrammerer og alle apper har bytta plass, noen apper er til og med borte, noen er lagt til, alt er oppdatert og jeg skjønner ingenting av denne nye versjonen, og alt dette skjer mens vi venter på at bollene steker ferdig.

Boller til middag!

Noen kaller meg filosof, andre forstår ikke hva det er jeg tror jeg holder på med. Hvordan fanger man et liv i lengsel med bare bokstaver, musikk og stillhet? Kanskje det er meningen at vi bare forstår stykkevis og delt, sånn at min «stykkevis» kan fylle inn din «delt»? Kanskje det er godt nok? Kanskje det gir gjenklang i noens ekko selv om de ikke forsto det jeg skreiv?

Kanskje lengselen er noe av det mest menneskelige vi eier og har?

Kanskje lengselens hjem er der vi finner hvile?

Jeg vet at dagen i dag bare er. Dagen i morgen blir noe annet. Jeg har to prosent strøm igjen på telefonen og to hundre prosent med liv;

Det ene biologisk. Det andre adoptiv.

Flokken

Ann-Kristin i lørdagsutgaven (2.juni 2018) i Dagbladet. (Foto: Dagbladet)

Jeg leser om Ann-Kristin i Dagbladet denne lørdagen og kjenner igjen 93% av det hun sier. Hun kikker på mennesker hun passerer på gata for å finne likhet og gjenkjennelse, hun kjente det skylte over henne da hun selv ble mor, hun hadde et blankt familietre å vise barna sine og hun er en av mange. Svært mange, faktisk.

Dette innlegget blir kort, men slagkraftig, for det er sol og varmt og jeg har en familie (eller «flokk», om du vil) å være med, så jeg velger å sparke litt i alle retninger i dag.

Det er slående hvor likt man kan tenke og føle bare man mangler en puslespillbit i form av «ukjent far». Jeg har aldri slutta å forundres over hvor gjenkjennelig mye er, og det i seg selv skaper jo naturlig nok en flokkfølelse.

Det faktum at jeg har brukt et helt liv – mitt hele liv til nå – på å tilegne meg tro på relasjoner, håp for gjenopprettelse og kjærlighet til de menneskene jeg ønsker å ha i livet mitt, er ikke det gram «søtt». Det er hardt tilkjempa geriljavilje, med blod og tårer, banesår i fleng og flere kritiske bemerkninger fra utenforstående enn jeg gidder å telle. De som er nær meg, kjenner meg best, alle mine sider. Dere som leser, kjenner meg også på en viss måte. Jeg er her for å «cut the crap», for å tråkke i blomsterbedet vi har dulla oss inn i og for å skrike av mine lungers fulle kraft:

«DET ER IKKE «BARE BIOLOGI» OG DET HANDLER HELLER IKKE OM ADOPTIVFORELDRE!!! DET HANDLER OM TILHØRIGHET, HISTORIE, ARVELIGE TREKK OG SYKDOMMER OG ALT SLAGS, ALT SOM ALLE «EKTEFØDTE» TAR FOR GITT!!! SLUTT Å KALL OSS SYKE, KLAGENDE, UTAKKNEMLIGE OG ILLOJALE!!! VI HAR SVELGET NOK OPPGULP FRA DEN KOLLEKTIVE SAMFUNNSBERMEN, NÅ SPYR VI ENDELIG UT DEN VIRKELIGE SANNHETEN FORDI VI ER DRITA LEI AV Å VÆRE REDDE!!! NÅ VELGER VI Å VÆRE MODIGE SELV OM DET OGSÅ SKREMMER LIVSKITEN AV OSS!!!»

Og så et koselig bilde av meg som holder et lam, fordi det kan gjøre vondt å bli skreket til (selv om det er verbalt) om man føler seg truffet. Og det å holde et lam, ga meg den der «gode hyrde»-følelsen, gleden han må ha kjent av å finne den ene sauen som kom bort fra flokken sin. Det er magisk å høre til. Det er enda mer magisk å kjenne at en hører til óg. Smerte gjør oss menneskelige og gir potensielt også tilhørighet. Hvis vi tør…?✍???❤

Det var et verbalt rop på vegne av alle mine medadopterte, alle donorbarn/voksne som kjenner seg igjen, fosterbarn/voksne som ikke skjønner at det er sorg over en flokk som ikke fungerte og/eller som ikke anerkjenner viktigheten av å være en flokk.

Det er IKKE til dere som ikke skjønner/bryr dere/ser poenget i å skrive om det. Dere er det også mange av, og dere kan lese noen andres blogg. Takk for følget. Please unsubscribe og alt det der.

Jeg var heldig som vokste opp i en håndballflokk og en bedehusflokk hånd i hånd, jeg fikk etterhvert en ny huskirkeflokk da jeg flytta på meg, jeg har en kollegaflokk og en ungdomsflokk i jobben min, jeg har en musikerflokk etterhvert, for ikke å glemme den nydelige EQI-flokken min, jeg har nå en adoptertflokk, og jeg er alfahunn i flokken som jeg bor sammen med. Jeg pleier å si til min kjære at «nå trenger jeg bare at vi flokker litt», så gir jeg ham en klem eller et kyss samme om vi er på stranda, butikken, heisen, i sofaen eller hvor som helst ellers.

Kun fordi jeg 24/7 trenger å kjenne at jeg hører til.

Sommerflokken ☀ Vi har fint vær på Vestlandet, under og mirakel, og Eli Kari sa i Dagbladet at det spesielle er at «høgtrykket kjem frå vest!!» No clue what that means, men jeg skal holde trykket høyt, jeg ?????✍?

Det gjør meg jo ganske enkel å komme i kontakt med at jeg ser på hele menneskeheten som min potensielle flokk, og jeg velger å se på det som et av mine beste karaktertrekk. Det har vokst til å bli et karaktertrekk fordi det kjennetegner meg ganske godt etterhvert.

Jeg er ikke farlig, jeg er bare litt skummel for de som ønsker fred og fordragelighet og at tingenes tilstand forblir som de alltid har vært. Mormor sier at det er fordi jeg er så åpen, «men bare gi dem en tretti års tid, så har de blitt vant til deg», hahaha! Love mormor ???

Og jeg er ikke din «typiske jærbu» fordi jeg er ikke så veldig jærsk anyway. Men jeg elsker Jæren. Og jeg elsker folk. Og jeg er vant med at folk er uenige med meg, misforstår meg, ser rart på meg når jeg begynner å snakke om disse eksistensielle greiene, for det er mange som aldri noen gang har hatt behov for å tenke på såpass mikroeksistensielt (nyoppfunnet ord?) nivå som jeg har hatt hele mitt liv.

Med det sier jeg god helg til deg, din kakedeig, og husk at in the end er vi alle biter av den samme kaka.

#relasjoner #eq #hopeheals

Lengsel

Nye morgener forteller om nye begynnelser. Det sier meg at alt kan bli nytt igjen.

Lengsel er ikke en diagnose, men det kan være en lidelse. Jeg er en musiker, en lengter og en elsker, blant mange andre ting, og jeg kjenner som oftest sterkt på livet og alt i det. Jeg lurer ofte på hva jeg har gitt videre til mine barn i form av gener, lynne, arv, og like ofte lurer jeg på hva jeg gir dem daglig i form av egne «blindspots», i min til tider hektiske tankevirksomhet der jeg ofte trenger å minne meg selv på å være her og nå, ikke «den gang da» eller «en gang når».

I går spilte jeg på Jæren viseklubb, på Thime Station på Bryne. For utenbysfra er det én av fire puber i den lille byen min (sikkert litt generaliserende å dra Mellombels og Krazy og den andre plassen jeg ikke husker navnet på under én kam, men bear with me), og det blei en nydelig kveld med flere bidragsytere.

Everyone needs a friend sometimes. Kine stilte som notestativ??? (Foto: Kim)

Det varierer litt hvilken sang som gir klump i halsen, men i går var det altså «Vinterjenta». Egentlig gir den sangen klump hver gang, fordi det er sangen til datteren min. Å bli mor er det villeste jeg har vært med på, det er gaven som keeps on giving even if you want to stop receiving, for å si det sånn, og som barn drømte jeg aldri om stifte min egen familie. Det var altfor mye frykt og sorg forbundet med ordet «familie» til å tenke på slikt. Nå i voksenheten, i modningsfasen, her jeg befinner meg midt i trettiåra og endelig klarer å kalle meg «voksen», ser jeg tilbake på en haug med kamper, feil, sammenbrudd – samtidig som jeg ser seire, gode valg og gangene jeg har reist meg igjen. Det kjennes ut som jeg har lys innerst istedenfor mørke, og forskning viser at lys veier mer enn mørke. Det er sikkert derfor jeg er såpass tung, hehe. Neida, men jo, lys veier mer enn mørke.

Veier mer enn.

Det betyr at det har større betydning, virkning og makt i livet mitt enn mørket har. Jeg vet jeg er et produkt av menneskeheten, med potensiale i meg til store ting, både i negativ forstand og i positiv. Hvilke valg jeg tar utifra mine egne forutsetninger, er helt og holdent mitt ansvar.

I går gikk det virkelig opp for meg at jeg har lengtet hele livet. Etter frihet, etter fred, etter mamma. Det er med bismak jeg hører utsagn som «blod er ikke alltid tjukkere enn vann», for blod ER alltid tjukkere enn vann. ALLTID. Vann er livgivende, rensende og livsviktig, men det er ikke hele sannheten. Uansett hvem mamma er og ikke er, er hun nettopp dette; Mamma. Det er ingen beskytta tittel, jeg som selv har ca åtte (u)frivillig stempla mødre i mitt liv. Men det er bare én som har mine arvetrekk, genetisk kode, felles DNA (som om åpenhet rundt doneringen vil gjøre noen mindre genetisk fremmed, jeg mener come on, ingen ligner mer på mor eller far ved at vi er flinke til å SNAKKE OM DET…?! Really!?)…hvor var jeg… Jo! Og som fysisk har båret meg fram fra jeg var et ingenting til potensialet i meg ble til et «noen».

Lengsel er ikke en diagnose, men det kan virkelig være en lidelse. Det er min største drivkraft og mitt største kall, mitt lodd og min del, mitt største tap – og min største seier. Den tar meg til steder jeg ikke våget å drømme om engang, og den fortsetter å dra meg videre, nærmere, høyere – og dypere, videre, lavere.

Hva definerer deg mest?

Ingenting er som en barnehåndplukket bukett fra hagen ?Buketten er som livet selv; Noe er blomster, noe er ugress, sammen utgjør de en helhet.

Fødselsdagen min

Kaloriatombombe i form av bursdagskake a la mamma ?✨??

I dag, onsdag 16.mai, fyller jeg 34 år. Jeg vet at det var denne dagen jeg ble født selv om tidspunktet er någet uvisst, og jeg gratulerte samtidig mamma med fødedagen, og hun sier «takk for at du ville bli født», og jeg sier «vel, jeg tror det er én av de tingene vi trygt kan si at «det bare ble sånn!», hehe…»

Ingen av oss vet klokkeslettet for selve nedkomsten, til det var det litt for mange vonde tanker og beskjeder å forholde seg til, slike som «du kommer ikke til å få beholde dette barnet, altså». Men jeg ble da født. Såpass vet jeg. 

Obligatorisk «sikle på kake»-selfie.

Jeg sier til mamma at «nå mangler bare lysene på kaka! Skulle hatt et, eller trettifire, hehe..» Hun svarer at «jeg kjøpte lys til å ha på kake i mange år da du var liten, i håp om at dere skulle komme på besøk. Det skjedde jo aldri. Jeg sparte den til og med etter at vi møttes da du ble 21. Men jeg har kastet dem nå.»

Jeg får klump i øynene og tårer i halsen og ser på kaka foran meg og kjenner at jeg har to valg nå; Det ene er at jeg bryter sammen i hulkegråt på sofaen, det andre er å gå bort til henne og gi henne en lang klem og si tusen takk for kaka (og inni meg sier jeg i tillegg «og tusen takk for alle lysene du ønsket å tenne på alle kakene og se meg blåse ut og høre meg smatte i meg»).

Jeg tar sats på valg nummer to og kjenner at noe nytt har begynt å spire fram i meg, noe som verken er frykt, håpløshet, bitterhet eller sorg, men det er noe lyst, noe lett, veldig uvant, og VELDIG velkomment. Jeg kjenner på den følelsen mens jeg tar et stykke av kaka og ser at mamma tar et tre ganger så stort, og hun blir så mett etterpå at jeg må le høyt.

Meg, en deilig kake og mamma ????‍♀️

Vi sitter og prater om alt mellom himmel og jord som vi ofte gjør, og mamma sier at «det er så mye urettferdig som har skjedd, jeg følte meg urettferdig behandlet», og jeg kan svare at «men det ble du jo også, mamma. Jeg klarte ikke å tenke på deg uten å drukne i medlidenhet, så jeg skrudde heller helt av. Det tror jeg dessverre det var flere som gjorde. Det ble enten/eller istedenfor både/óg. Nå vil jeg heller sitte her med deg og kjenne at det gjør vondt å snakke om det som har vært, men hundre ganger heller det enn å ikke kjenne deg. Og jeg er her nå.»

Det er første gang siden 2005 at jeg feirer bursdagen min sammen med mamma på selve dagen. Sist gang var i 2005, vårt første møte på 21 år. Så i dag fyller jeg 34 år i fysisk alder, 13 år i sjela (siden det er 13 år siden mitt første møte med mamma, etter fødselen da, vel å merke), og til sammen blir vel det en åndsnærverende sum av 47 år, hvis matematikken står meg bi.

«Bursdagen din var vanskeligere før når jeg ikke kjente deg, da var det vondt og vanskelig på denne dagen. Nå når jeg kjenner deg og kan sende melding og få svar og vi kan møtes sånn som nå, er det mye lettere», sier mamma. Jeg forteller henne at dette er første bursdagen jeg våkner uten en klump i magen, og forklarer at det har å gjøre med at Jesus har satt meg fri fra en hel del frykt og jeg har nærmest ubegrenset med håp for framtida. Det kjennes utrolig godt ut. Frykt ødelegger så mye, den har stjålet så mye glede fra meg i alle disse årene. Jeg tror også det er det som holder oss mennesker borte fra hverandre, det at vi ikke tør å elske hverandre. Nå vil jeg aldri mer velge frykten!!

Når jeg kan si at jeg elsker de personene jeg har hatt flest og mest kompliserte følelser for i hele mitt liv, da har jeg faktisk håp om fred på jord.

Så, on my birthday, I’ll say this one more time: Pappa, dad, whoever and wherever you are; I miss you, I forgive you and I love you. Come find me, please. I’m awesome.

Foto: Tilfeldig forbipasserende dame på gata
With you, mom, I feel strong. Thanks for being the better part of the Scandinavian in me. Dad, I’m pretty grateful for the British Isles/Iberian/Polish parts of me as well. Thanks for a rich heritage ??????????(Sorry, science isn’t my strongest fag…) Foto: Tilfeldig forbipasserende dame på gata ??‍♀️

#adoptivaktivist #bådeóg #hopeheals #relasjoner #eq #prodigaldad

Adoptivliv

Ord og opplysning er liksom min greie. Prem, kunstneren som tegnet lampe og penn-ideen min på papiret. Takk ✍???? Fordi Guds ord er ei lykt for min fot og et lys på min sti.

Hei du. Det er adoptivmeg. Igjen. Jeg står opp av adoptivsenga mi i morges, famler rundt i søvne på adoptivrommet mitt og finner til slutt adoptivdøra og går til adoptivbadet for å kle på meg adoptivklærne mine for å gå på adoptivskolen. Jeg går ned adoptivtrappa og inn på adoptivkjøkkenet og der er adoptivmor og smører adoptivniste til meg. Jeg tar ei adoptivskive i hånda og får et stort adoptivglass med adoptivmelk og nå må jeg skynde meg litt, fordi adoptivklokka viser at adoptivskolen snart starter. Jeg småløper inn igjen på adoptivbadet, pusser adoptivtennene mine med adoptivtannkosten min, tar så på meg adoptivskoene og stikker innom adoptivnaboen min for å ta følge til adoptivskolen.

Vel framme ringer adoptivskoleklokka og adoptivlæreren vår formidler at det er adoptivmatematikk som står på adoptivplanen. Adoptivjeg synker sammen på adoptivpulten fordi jeg heller ville ha adoptivnorsk, men det får bli i neste adoptivtime. I adoptivfriminuttet klatrer jeg med adoptivvennene mine i adoptivtrærne og det sitter noe fast på adoptivryggen min eller i adoptivhjernen min, jeg er ikke sikker, det kan være at det bare er inni adoptivmeg, men det er så tungt og virkelig at det kjennes som det fysisk henger fast på adoptivskuldrene mine. Jeg er så ekstremt, ufattelig, ugjenkallelig, ubegripelig, fullstendig, sinnssykt ADOPTERT.
Slutt å fortell oss hvor takknemlige vi bør være.
Hvorfor fortalte ingen oss at det kunne være vanskelig også?
———————————————————
Denne teksten ble skrevet i mars i fjor. Litt usikker på om det var da jeg innså at jeg var en slags prototype av donorbarn siden mamma gjerne ønsket seg barn, men var ikke noe særlig begeistret for noe forhold, eller om det var en periode jeg hadde ekstra mye adopsjon på maten. Bit of both, sikkert. Det som er sikkert, er at dette ikke er noe nytt. Konsentrasjonsvanskene, den ambivalente følelsen av å burde skulle kunne forstå hva kjærlighet er by now, men hjernen bråker så mye at du knapt husker å lukke kjøleskapsdøra selv om den står og piper. Det smerteligste har allerede skjedd, nemlig å miste mamma. Alt etterpå blir bare brannslokking.
Jeg vil iallfall bidra der jeg kan. Ord er liksom min greie. Og utilslørt erfaringsopplevelse. Og geriljahjerte. Jeg har planer om å elske, lære å elske mer, kaste frykt ut av huset hver dag så lenge jeg lever.
Det ser ut som noe.

Én pluss én

#cæsarkofta til @heimelaga_strikkegleder og meg ??‍♀️??? Takk for turen!

Et usminka jeg pluss #cæsarkofta = en morsom fotoshoot i hagen her om dagen.

Kaffe pluss melk = som regel den eneste måten jeg drikker kaffe på (hvis det ikke er en lys kenyansk en da, da klarer jeg meg uten melk).

Facebook pluss algoritmeendring = virket som folk delte mindre i en periode fordi «hva skjer nå?»-syndromet får oss opp på gjerdet for at «se hva som skjer»-syndromet kan få litt spillerom.

Mann pluss dame = et avkom, type menneskebarn, enten designet eller konstruert etter preferanser eller tilfeldig sammensetning av celler, uavhengig av at man velger å kalle det «donor». Cellene er tatt ut av en mannskropp, ikke konstruert på et laboratorium ei heller fra en kvinnekropp og vice versa med egg. Jeg vil gjerne at eq-en skal være på topp i samfunnet og verden, og da velger jeg å bidra til å skape den undringen som trengs for at det anonyme, avstandsskapende uttrykket «donor» blir kalt det som faktisk er tilfelle:

Far/pappa og mor/mamma.

Et klassisk eksemplar av typen «far», her også representert som «morfar», selv om jeg ikke ligner og har ingen gener til felles med ham, og jeg syns det er lettere å skrive at jeg er glad i ham enn å si det, så far: Jeg er glad i deg ?✍??

Nei, jeg er ikke syk (selv om du sikkert skulle ønske det, sånn at du fikk en grunn for å avskrive det jeg nå skal si), har ingen diagnoser (selv om jeg sikkert kunne hatt det, men jeg fungerer visst for godt til å utredes for adhd, så da kan det bare være, hah) og ingen formell utdannelse (men forhåpentligvis kan jeg kalles «EQ-terapeut Silje Sandanger» i 2021).

Sannheten er iallfall ikke bare at barnet vokser opp med to mødre eller to fedre. Sannheten er mye mer kompleks enn som så. Den er noe sånt som dette:

«Du har to mødre/fedre og du ligner mest på én av oss. Og så har du en annen far eller pappa (mor eller mamma for egget) som verken du eller jeg kjenner fordi h*n er egentlig bare et navn på et papir. Hvis jeg bruker den emosjonelle intelligensen min, så kan det være at jeg undrer meg over hvem h*n egentlig er, hvilke kvaliteter h*n har utover de rent biologiske, hvilken sammensetning av gener, temperament, kvaliteter, utrustninger og talenter h*n har gitt videre til deg, hvordan stemmen hans/hennes høres ut, hvilken musikk h*n liker, om h*n har familie forøvrig (utenom deg, men du er ikke kvalifisert til «familie» fordi du er et bestillingsverk, men det betyr ikke at vi ikke elsker deg, tvert imot, du bør føle deg søren så elsket, etter alt det vi har gått gjennom bare for å få deg, uff nei beklager, nå gikk jeg i forsvarsposisjon og fikk samvittighetskvaler og prøvde å skape takknemlighetsgjeld hos deg igjen, det er ikke din feil at du er født og vi vil ikke kreve noe av deg, men vi prøver å rettferdiggjøre oss selv så mye at plutselig har jeg anklaget deg for noe som ikke er din feil, søren altså, hvordan skrur jeg av denne greia?!?). Men den emosjonelle intelligensen kan ikke gi meg det jeg vil ha mest, nemlig barn, og ingen snakker noe særlig om den i dette temaet heller, fordi her blir vi både hjernevasket og frivillig overbevist om at «det er kun biologi», så den emosjonelle intelligensen skrus av, kobles fra, pakkes ned og tas opp kun ved spesielle anledninger. Og der, min lille venn, skal du vokse opp og balansere på en line mellom ytterpunktene i lengselen din etter ekte tilhørighet og sannheten vi gir deg.

Men det fins ei dame som heter Silje, hun kan du prate med når du blir stor nok, så stor at våre svar ikke lenger duger for deg, fordi du er din egen person og har vært det helt siden du ble konstruert i magen, det er bare det at ingen egentlig vet hvor ufattelig ubegripelig mirakel det er at to celler med sine egne arvestoff, biologi, for ikke å dra inn det ennå relativt uutforskede transgenerasjonelle aspektet, kommer sammen og lager noe HELT NYTT. Men som sagt, hu her irriterende frittalende dama Silje som driver den til tider ganske så tungtfordøyende folkeopplysningen geriljahjerte.no, hun kan du prate med. Og hun vil gjerne ha oss der, alle sammen, både hver for oss og samtidig, fordi hun brenner for brobygging, gjenoppretting og gjensidig forståelse like mye som hun brenner for folkeopplysning.»

Jeg fikk låne armen til en god venn, og som illustrasjon for å gå fra smerten som uvitenhet gir til gleden forståelse gir, er ? et evigvarende bilde på mange ting, men én ting framfor alt annet: Prosessen.

Jeg har nevnt i alle mulige sammenhenger at jeg strøk i matte på videregående, men jeg tok den opp igjen som privatist åtte år seinere. Da fikk jeg den 2-eren jeg trengte for å i det minste få studiekompetanse.

Poenget mitt med det lille matteeksperimentet, er jo egentlig bare for min egen del. Jeg pluss nysgjerrigheten min = jeg kommer opp i en del situasjoner, hendelser og samtaler jeg ellers aldri ville kommet opp i. Jeg pluss min manglende vilje til å pakke inn ting = utfordring av sannheten som du kanskje kjenner den. Jeg pluss et langt liv preget av tilhørighetsforstyrrelse (ja, du leste riktig) = jeg er ekstremt bevisst på det som universelt gjør oss mer tilknytta til hverandre, hva som gjør at vi tåler hverandre bedre, hvordan vi kan være på hver vår side av gjerdet og fremdeles heie fram hverandres lille gressflekk.

Jeg pluss kjærlighet = tusen ganger mer livgivende, meningsfullt og energiboostende enn jeg pluss hat er.

Spoiler: Det er ufattelig mye mindre slitsomt å elske enn å hate. Derfor «geriljahjerte», fordi jeg vil kjempe, elske og opplyse til siste bloddråpe er skvist ut av meg.

Ikke dermed sagt at det er enklere, lettere, mindre konfliktfylt (eller jo, det er det faktisk, for du gir slipp på en del av «jeg har rett, du har feil»-syndromet), og kanskje det ikke føles like digg å elske enn å hate, men jeg lover deg at hat suger margen ut av ryggen din, det gjør deg blind og det gjør deg svak, bitter og lite fleksibel.

Det gjorde i hvert fall det på meg.

Jeg velger å elske fordi jeg både kan og vil, og jeg velger det fordi jeg ble elsket først, mens jeg var relativt uelskelig.

Fine meg, vettu ?✌???‍♀️??????

Kjærlighet pluss sannhet = en unik måte å være i verden på, fri for fordømmelse, frykt og hat. Jeg har et hårete mål for livet mitt, og det er å leve i en så perfekt harmoni som jeg overhode er i stand til. Jeg trenger – og jeg får – hjelp fra alle hold, mennesker som speiler meg, utfordrer meg, kvesser og sliper og ber for og kjefter litt og oppmuntrer meg, og jeg har en Storebror som har dødd for at jeg skulle få leve dette rare, uforutsigbare livet jeg tross alt har fått i gave. Jeg vil gjøre det beste og det meste ut av det.

Har jeg ingenting å frykte, så har jeg ingenting å skjule. Har jeg ingenting å skjule, så har jeg ingenting å frykte.

Hvis du velge;

Vil du ha rett eller vil du ha fred?

Tenk hvis…

Ved første syn er ikke dette bildet så veldig inntrykksfullt. Men alle «tenk hvis»-ene bak det, gjør noe med meg.

I går kveld hadde vi besøk på nabotomta vår. Det var den type besøk man ikke regner med, man ikke ønsker og som ingen involverte er noe særlig begeistret for. Jeg snakker om bilen som plutselig sto planta midt i blomsterbedet på nabotomta.

Jeg og min kjære hadde lagt oss tidlig til en forandring fordi han skulle være russevakt i Kongeparken og jeg skulle, vel, sove. Plutselig hører vi en dump lyd, et slags smell, og begge tenker «shit, nå kjørte noen inn i hagen».

Nesten riktig. Det var et trafikkuhell involvert en bil og to, men den landa altså på nabotomta.

Heldigvis.

Skader fra åstedet. (Takk til naboen som plukket steinene vekk fra veien.)

I korte trekk så fikk de to partene skrevet skademelding, vi som sto rundt delte våre egne erfaringer med egne trafikkuhell og erfaringer (jeg hadde lite melde, utrolig nok), fortvilelsen i føreren fikk lagt seg litt og et eller annet sted i løpet av natten har bilen blitt vekktaua.

Jeg har ingen behov for å dele bilder av bilen mens den sto der og har ingen behov for å verken navngi eller spekulere i ulykkesårsaken, for det er irrelevant for det jeg vil skrive om.

Merker fra rett før bilen hopper over kampesteinen i bakgrunnen.

Det jeg derimot vil dele, er stillheten etterpå.

Alle «tenk hvis»-ene.

For ulykkessjåføren er det åpenbare «tenk hvis»-er. Tenk hvis jeg bare hadde ventet litt til, da hadde ikke dette skjedd. Tenk hvis jeg ikke hadde prøvd å kjøre forbi. Tenk hvis jeg hadde hatt litt bedre tid til dit jeg skulle. Tenk hvis den fremste bilen ikke hadde hatt en L i bakruta og dermed ikke vært ei sinke som skapte en trafikkfarlig situasjon på en lørdagskveld (og dere i den fremste bilen bes herved melde dere, for dårligere trafikkvett (å kjøre videre etter en så åpenbar ulykke, tyder på manglende oppmerksomhet i sladrespeil og sidespeil, det kan hende oss alle, men dette er en sterk og inderlig oppfordring om å ta ansvar og vise empati for andre bilister). Og timing på øvelseskjøring i 10 km/t enn en lørdagskveld finnes knapt, men det er min mening.

I trafikken er vi alle medansvarlige for hverandre, og hvis du ikke besitter disse kvalitetene (enhver skal ferdes hensynsfullt, være aktpågivende ++) når du setter deg i bilen for å være lærekjører, så vennligst ikke lærekjør.

Dette er grunnen til at f.eks jeg ikke kommer til å lærekjøre. Iallfall ikke akkurat nå. Til bursdagen min, ønsker jeg meg litt mer tålmodighet, sindighet, ro, pegagogisk videreformidlingsevne og ansvarsvilje hvis noe skulle skje. Men jeg kan bare snakke for meg selv, jeg vet ikke hva dere tenkte på. Sikkert noe annet, kanskje, vet ikke.

Anyways.

For meg som har barn som bruker dette hjørnet som lekeplass, er tankene også åpenbare.

Tenk hvis dette hadde vært dagtid kl 16.30, og fireåringen min hadde gravd etter meitemark eller toåringen min hadde plukket blomster eller femåringen min hadde vært på vei opp i klatretreet. Tenk hvis tomteeieren allerede hadde bygget huset som står på tegningene; Da hadde den bilen kanskje stått planta inne i et soverom. Tenk hvis bilen hadde truffet strømkassen som sto like til venstre eller klatretreet til sønnen min. Da hadde h*n sannsynligvis blitt alvorlig skadet, for støtet hadde vært adskillig mye hardere enn den kanten han traff og den steinen han hoppet over.

Strømkassen (eller strengt tatt internett) og deler av «klatretreet».

Tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis…

Lite merke, men stor konsekvens.

Alle involverte har våre grunner til å tenke «tenk hvis». Jeg er takknemlig, sjåføren er fortvilet, tomteeieren kan være overlykkelig osv. Barna mine trenger ikke å tenke noe som helst, men jeg kommer til å holde dem langt unna det lekehjørnet i framtida.

Eller muligens ikke, for jeg vil ikke leve et liv preget av frykt, men av tillit, og fram til det bygges noe der, vil vi nyte livet som det rotete buskaset gir, skattene nedi jorda (som nå er blanda med rester etter bil), utsikten fra klatretreet, de fine blomstene som vokser der, speidingen etter biler og andre

Tenk hvis det hadde vært en dødsulykke. Tenk hvis nabodama som var ute med hunden hadde gått der ett minutt seinere. Jeg møtte henne nå, søndags morgen, og hun fortalte meg at hvis det hadde vært tilfelle, hadde hun stått midt i påkjørselen og blitt meid ned.

Uhell, hell, flaks, uflaks. Det er så syltynne, ørsmå marginer som utgjør om valgene vi tar er hensiktsmessige eller uhensiktsmessige. Det som for meg ble stereotypien på en ennå ikke ferdigutviklet konsekvensanalytisk tankegang, gjør meg samtidig sjeleglad for at det ikke skjedde fem-seks timer tidligere når barna mine var våkne.

Jeg ønsker alt godt for alle involverte, at forsikringen dekker alt av skadegjenoppretting, og vil samtidig uttrykke takknemlighet for gode naboer og balansert reaksjon på noe som kunne sett mye styggere og mye vondere ut.

Lag deg en god søndag.

Og kjør forsiktig.

Bilde av forflytting av bil-spor, lekende barn og en ny morgen.

EQ, alvor og fjas.

En av mine desidert nærmeste EQ-medvandrere, nemlig Irene Ulnes aka Fortelleretaten. Skyld på henne. Det var hun som rekrutterte meg???????? (Foto: Mariko)

Emosjonell intelligens er det lange ordet for EQ, og det er et treårig deltidsforløp jeg startet på i januar. Og hvis du lurer på om det har noen hensikt i det hele tatt å lære om noe så grunnleggende som følelser, så bare spør min kjære og barna mine; Det har hensikt i massevis.

«Jeg vil… jeg vil ikke… hva vil jeg?»

Hvis du ikke har øvd på det før, så prøv å gjør dette den neste timen (eller minuttet, for den saks skyld): Finn et eller annet, hva som helst, som du «skal, kan, må eller bør» gjøre. Og så bytter du ut dette med «vil».

Lykke til. 

Det er ikke dermed sagt at du kun skal følge viljen eller det du føler for. Langt ifra. Men det går an å finne viljen i det du «skal, må, kan eller bør» istedenfor at det blir tvang (skal), ansvarsfraskrivende (må), bør (byrde) eller kan (offer). Dette er noe av det nyttigste med å gå EQ-veien, iblandet alt annet som er nyttig, fascinerende, utfordrende, oppmuntrende, lærerikt og tusen andre ting.

Min gode venn Sam skreiv på fjesboka si en gang at «å si at «jeg må være hjemme med sykt barn» istedenfor å si «jeg vil være en god forelder og pleie sønnen min som er syk, så jeg velger å bli hjemme i dag», er to vidt forskjellig måter å leve på». Noe sånt jaffall. Utfallet er kliss likt. Måten det kommuniseres til verden, til deg selv og ikke minst til barnet (i hvert fall følelsen), gjør en himmelvid forskjell.

Jeg har jo nevnt denne her matforgiftningen min overalt denne uka, hvor dårlig jeg er til å takle fysisk ubehag og alt det der. Vel. I går etter torsdagens EQ-økt, kommer jeg hjem (og har kun klart å få i meg en halv pose med skruer), jeg er sliten og trøtt etter noen rimelig heftige EQ-reiser (som jeg kaller det), og finner min kjære som tar en velfortjent lur på sofaen og unger på vei ut i hagen med litt sånn spagetti-ketsjup-tryner. Jeg tenkte «ja ja», fant fram sparkesyklene og hjelmene, så tok vi en sparkesykkeltyr rundt Nullen. På forhånd sa jeg i fra om at «mor er ikke helt frisk i magen ennå, så vi må ta det litt rolig» og så tok jeg meg i det og byttet til «jeg vil gjerne at vi tar det litt rolig». De fikk vite mine begrensninger og tok hensyn til det. Ufattelig fint for en ufaglært vimsebøtte å oppleve å mestre litt pedagogisk tilnærming til noe. Dette var helt greit for de tre totalt vidt forskjellige kidsa mine, og vi hadde en kjempefin tur.

Ikke fordi at jeg på magisk vis ble så sykt frisk i løpet av turen (vi tok x antall pauser, f.eks i busskuret så lekte vi at vi venta på bussen, ikke min idé engang), og jeg var både svimmel og kvalm hele turen, men innstillingen min hadde endra seg.

«Speider etter bussen»-leken ?(??følelsen av å sparkesykle på tom mage og full av ugg) ????

For bare noen måneder siden ville jeg selv ha smelta i en pøl på golvet og sagt til min kjære at «dra deg opp, jeg er matforgifta og døøør snart, få deg ut og ta deg av alt selv» og til ungene hadde jeg vært kort i lunta og gneldra (rolig nå, jeg gneldra i morges, så dette her med frisk innstilling er altså ferskvare).

Ikke for å si at EQ holder alle svar på alle spørsmål i historien, for jeg tror jo på Kjærligheten selv, jeg tror på Håpet selv, jeg tror på Troen selv, og jeg tror at en god Gud har skapt hele verden. At læren om den emosjonelle intelligensen er nyttig, gjør meg mer ydmyk, er potensielt livsforvandlende og bringer mennesker nærmere hverandre og nærmere seg selv – som kanskje er den første vi mistet til å begynne med -, er det ingen tvil om i min sjel. Det blir litt som den Jesussangen, at «det kan ei forklares, men bare erfares».

Og dette med gode valg handler like mye om visdom, å vite hvilke valg du har, hva du faktisk er i stand til å velge (nå var det kanskje ikke så ekstremt lurt å ta ut på tur med syk kropp, men nå valgte jeg det), og se hvordan én og samme situasjon skifter totalt karakter utifra den forutsetningen du går inn i den med. (Wow, det var sykt klokt sagt. Skriv det ned og tygg litt på den, du!)

Som vi vet, så har ethvert verktøy den effekten at det enten river ned noe eller bygger noe opp. Vi kan bruke vår tro, våre penger eller vår makt til å rive eller til å bygge. Jeg vil gjerne leve et liv som bygger opp heller enn at det river ned. Jeg har jobbet som forskalingssnekker, så jeg vet at noen ganger trenger noe å rives ned også. Men vær så snill og gjør deg selv klar over, villig til og i stand til å rive ned riktig ting og bygg opp riktig ting.

Hva vil du?

Nå SKAL jeg hente barna mine i barnehagen, men jeg bare MÅTTE skrive dette fine blogginnlegget som BURDE ventet til en annen gang, men jeg KAN ikke noe for at det bobler litt over inni meg.

Eller jeg vil. Jeg elsker EQ. Og jeg elsker Jesus. Sykt vilt mye.

Og vips så var jeg modell for Cæsarkofta til Anette B ??? Hvordan jeg møtte magiske, tøffe Anette som jeg ler meg ihjel sammen med, er verdt en egen post i seg selv. Det blir når det blir ?✨? (heimelaga_strikkegleder på Instagram, foto av Anette)

Mai, matforgiftning og mildvær.

Høyt hår, høye smilerynker og høy følelsesføring.

Javeeeel. Jeg pleier å synes at denne hilsemetoden er noe avleggs, men siden det er mai, så tar jeg en tur tilbake til fortiden.

Jeg ligger på sofaen og synes synd på meg selv. Jeg spiste noe oppvarma mat i går, men min sarte mage syntes åpenbart at det ikke var oppvarma godt nok, så jeg har fått en lei mageknip. Kjenner igjen driten på lang vei, da jeg har meget lang og bred erfaring med matforgiftning.

Det er mai. Det er også et tankekors. Så lenge jeg kan huske, har det å gå inn i bursdagsmåneden min vært med ambivalente følelser. De siste par årene har det vært ekstremt svingende, noe jeg finner både interessant og vemodig.

Interessant fordi jeg har hatt en stigende tilnærming til biologisk familie både i at vi bruker tid sammen og jeg lar dem komme nærmmeg og de lar meg komme nær seg. Skulle det ikke da bare vært en eneste stor stigning? Merkelig nok ikke.

Det henger nok sammen med vemodigheten jeg kjenner på. I tidligere år har jeg skrapt sammen det jeg kunne finne av optimisme, positiv tankekraft og «jeg lever tross alt, jeg har jo et godt liv, jeg har mat på bordet, alt er vel med min sjel», og når bursdagen min har nærmet seg, har stressnivået steget parallelt med forventningen om en telefon eller et brev fra mamma, selve hjemmet mitt i hele ufødt-livet mitt, og den rungende tausheten om fødemoren som tross alt bar meg frem og fødte meg på akkurat den dagen akkurat det året.

Den samme dagen jeg har fylt året hvert år, og tankene som har druknet meg i grått vemod og lilla glede; Tankene om henne.

Den stressende kombinasjonen av dødsangst og lykkerus fordi min største drøm ER mitt største marreritt, der hun har tatt til takke med en avvisende stemme i telefonen eller et ubesvart brev på sin gratulasjon til en bortkommen datter, har gjort mer med meg enn jeg våger å erkjenne. Hva hadde jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes?

Av og til har jeg ønsket at jeg kunne sovet meg gjennom hele mai, som Tornerose. Eller som Simon her?

Slike spørsmål som ikke fører noen vei i det hele tatt, og heldigvis opptar de ikke noe særlig hjerneplass lenger heller. Det er kanskje mer en hjerte-plass, men hjertet mitt er fylt opp av noe annet også, noe som var et ingenting de første tjue årene av livet mitt. Nå har både hjernen og hjertet mitt et reservert hjørne kalt «Mamma», og jeg fyller det med så mye godt, ekte og nært jeg bare kan. En skulle ikke tro det var mulig, men ved å bli kjent med dette mennesket, blir jeg bedre kjent med ikke bare meg selv, men alle rundt meg. Å bli kjent med mamma, gjør meg mer nysgjerrig på andre mennesker, på deres fortellinger, deres liv, hva som gjør dem sterke, hva som er deres kryptonitt; Jeg blir rett og slett et menneske som er mindre og mindre redd for å både komme nær og å la mennesker komme nær meg.

Forstå det den som kan.

Kall meg ugly eller pretty, crazy eller sane, eller bit of both; Activist er jeg uansett ????in the name of Love.

Det kvitrer i hagen, spirene spretter fram overalt, vi har sikkert sju forskjellige sorter påskeliljer (tusen takk til hageglade Solveig som elsket hagen vår lenge før vi gjorde det), og jeg fyller året om femten dager. Femten dager som erfaringsmessig blir langdryge, femten dager der jeg svinger mellom glede over livet mitt som det er til sorg over alle mine tapte år, femten dager med rastløs gleding siden jeg faktisk har begynt å glede meg til bursdagen min, femten dager med sindig uro for roen min har alltid litt uro i seg, vemodig lykke, sorgfull glede – i ekte både/óg-stil, slik jeg har blitt venn med og vant med det siste året.

Ikke nødvendigvis for å lande og bygge hus i denne melankolien, men fordi det er hit jeg har kommet og her jeg vil være – fordi jeg er her.

Femten dager til min fødselsdag og femten dager til mammas fødedag.

Jeg elsker mai ?

Deilig banankake som mamma laget da hun var på besøk her en dag ? Vet du hva hun sa? «Stakkars deg, alle de årene jeg ikke laget mat til deg. Nå skal du iallfall få kake». Og jeg grein litt inni meg og smilte utenpå meg av alle disse hendelsene som endelig hender. Og jeg har aldri manglet mat, jeg har bare manglet henne… ?