Menneskesyn

Samfunnsengasjement er objektiv sannhet. Jesus er objektiv sannhet. Hva du legger i de forskjellige begrepene, er subjektiv sannhet. Needless to say at jeg altså ikke har heile vede’, men FYTTI så close!! ??✌?

Min tid for «Tankar» i Jærbladet er over for denne gang, og jeg er dypt takknemlig for tilliten. Jeg håper du finner noe nyttig, noe til ettertanke, gjerne noe som provoserer deg eller som har potensiale til å regulere deg, eventuelt analysere og registrere deg og i beste fall kapitulere noen av de inngrodde bærebjelkene dine som heter «jeg bare er sånn, jeg kan aldri forandre meg». Til deg (og meg selv) sier jeg: Det er aldri for seint å skifte mening. Det er aldri for sent å ombestemme seg.

Her om dagen traff jeg ei dame som hadde blitt erklært død opptil flere ganger før hun var én måned gammel. Hun visste ikke helt om hun plent mente at det var Jesus som hadde æren for at hun ikke døde likevel, men hun var ikke i tvil om at det var noe mer mellom himmel og jord.

Dette «mer» kaller jeg for «Kjærligheten», og Gud er kjærlighet. Hvis du velge hva du vil følge, vil du følge regler eller vil du følge kjærligheten? Regler kan mangle kjærlighet, men kjærligheten mangler ikke regler. Bare at der heter det ikke lenger «regler». Jeg har ikke funnet et bedre ord, men jeg er åpen for forslag ??‍♀️

Sikkert ikke så lurt å skrive dette offentlig, men jeg har jo en drøm om at sånne som meg skal bli arbeidsløse (!). For det betyr at alle har forstått kjærlighetsbudskapet, ingen hater hverandre lenger, hevn og misunnelse er byttet ut med tilgivelse og forsoning, ryggmargsrefleksen er ikke lenger på det såkalte reptilstadiet, men har kommet til sannhets erkjennelse om at vi ikke er skapt for å klare oss på egenhånd og vi er noe mer enn naturlovene sier at vi er. Vi er skapt for relasjoner, et nært forhold, ikke bare til andre mennesker, men til Gud som er Kjærligheten Selv.

Jeg er kanskje bare et Wonder Child fremdeles, men en vakker dag skal jeg bli Wonder Woman. Jeg vil aldri slutte å undre meg eller å tro på under. Jeg er selv et mirakel. I speilet ditt, kan du se et også ???? (Foto fra filmen «Wonder Woman»)

På onsdag var jeg på slippkonsert med magiske Johnny Red og hans perle av ei soloplate «Of Love And Death». Jeg husker ikke helt ordrett hva han sa, jeg husker bare at jeg bifalt, men det var noe i denne leia: Om du tror eller ikke tror, så lever jeg godt med, altså.

Jeg vil bare invitere deg inn i det jeg tror på, følger og elsker av hele mitt knuste hjerte.

#hopeheals #nådometer #relasjoner

Portrett av et geriljahjerte

Jeg har visst om Jørgen siden mine første dager på Saron på Bryne tilbake i starten av 2000-tallet. Da var jeg fire år eldre enn ham (og det er jeg fortsatt) og ingen av oss hadde tatoveringer. Han var en smilende energibunt som omtrent hoppet bortover istedenfor å gå, og jeg husker at det var lett å høre hvor Jørgen var på latteren hans. Noen ville kanskje funnet på å si det samme om meg, så jeg har egentlig alltid likt spesielt godt det karaktertrekket hos ham ? Det er noen tatoveringer siden. For å si det sånn. For rundt tretten år siden møtte jeg ham på det da relativt nye handlesenteret M44 på Bryne, og vi kom innpå samtaleemnet adopsjon (fordi det var det jeg hadde på maten på den tida enda mer enn nå, noe som betyr at jeg har faktisk kommet meg et par hakk, så bare be grateful). Jeg visste av en eller annen grunn at Jørgen også var adoptert og jeg spurte om han kunne være interessert i å la meg intervjue ham til et prosjekt jeg hadde. Han var mer enn villig til å være med på det, men som dagene ofte går, så går årene og mennesker, ideer og planer, og blant mange andre, gikk også denne i glemmeboka.
Det fine med second chances, er at selv om livet har noen omveier på lur, hvor noen omveier er mer brutale enn andre, så har det seg sånn at jeg endelig har fått gjøre det intervjuet jeg begynte å planlegge allerede i 2005. Nå har vi blitt litt eldre, litt klokere, litt skadet i krigen som heter «Livet», litt mer ydmyke og med uendelig mange flere tonn livserfaring i sekken - og like adopterte som da vi var små, og det er vel egentlig fellesnevneren for nettopp oss. Pluss den høye latteren, da...Praktisk informasjon før videre lesning: Av sikkerhetsmessige årsaker, har jeg valgt å *sensurere* enkelte begreper. Jeg vil vise varsomhet overfor dere som leser, kildefritak (siden jeg bare leker journalist og ikke er en) og respekt for et menneske som er underveis i sin reise mot håpet, så jeg ber om forståelse og aksept for dette. Ellers kan du drite og dra. Neida. Joda. Neida. Mine egne ord står i kursiv, mine tanker og tilleggsopplysninger står i (parentes og kursiv), og Jørgens ord er vanlige. Dette er et portrettintervju av Jørgen og hans versjon av #geriljahjerte.
Portrett av et geriljahjerte: Jørgen.
Hvem er du? Hvem ER jeg? Det er et vanskelig spørsmål. Hva kan jeg si? Jeg er en person som har vært ute i hardt vær, men kjenner at jeg er klar for en ny vei. Det er egentlig det beste jeg kan si. Men utenom det så føler jeg meg egentlig som en ganske vanlig person. Med litt hindringer. Vil du fortelle litt om hindringene? Ja, fortelle om de... Det begynner jo med at jeg blir adoptert av mor og far da, og de har jo alltid gitt meg det jeg trenger og en fantastisk oppvekst, det har de. Men det var alltid noe i meg som ville noe mer, som ville ha mer spenning i livet. Jeg var jo innom fotball og alt som vanlige unger gjør, men det blei fort kjedelig. Jeg har alltid sett opp til større folk, alltid sett opp til folk som har vært tøffe og sa tidlig «jeg vil bli en av dem». Så da begynte jeg jo å vanke med eldre folk og stakk av på nettene og var ute hele døgnet. Det var titt og ofte mor måtte vente et helt døgn før hun hørte noe, for mobilen var jo ikke på den tida. Hvor gammel var du ca da det begynte? Da var jeg tretten. Og så syns jeg dette var spennende da, for jeg fikk respekt og jeg gjorde ting som folk kanskje trengte tid til å tenke seg om før de torde å gjøre, og da traff jeg mer og mer folk som var inne i det kriminelle miljøet. I begynnelsen virket det bare galtøft og jeg tenkte at jeg ville fortsette med dette, og følte meg uovervinnelig i mange år, og begynte tidlig å ruse meg. Jeg begynte vel da jeg var fjorten. Da jeg var femten, var det amfetamin for å holde meg gående, men dette kosta jo penger, så jeg måtte jo innom mange ting, lånte penger av folk, og når ikke det hjalp og jeg måtte betale tilbake, ble det innbrudd. Så da gjorde jeg mye kriminelt for å tjene inn penger til neste rus. Sånn holdt det gående i ganske mange år, og festing og rus var dagligdags. Blei aldri lei. Det holdt på helt fram til jeg gifta meg, i 2012, skal vi se, hvor gammel er jeg da? Altså, jeg og matte, men... Ca 25? Ja, 24-25 da jeg gifta meg. Vi var sammen i ett år før vi gifta oss, så gifta jeg meg og vi fikk unge. Så var det et turbulent forhold der, for jeg var konstant hissig og veldig aggressiv, men det var fordi det var nettopp rus inni bildet hele veien. Så til og med hun jeg var gift med trodde ikke at jeg hadde rust meg mens vi var sammen, for jeg var veldig flink til å skjule det og holde det for meg selv, det var vanlig for meg. Kroppen min var vant med det, så folk tok meg for å være ikke-rusa. Derfor klarte jeg å legge skjul på det for familie, venner, alt. Men så hadde jeg den vennekretsen som visste hva jeg holdt på med. Men jeg regner jo med at folk har hatt sine mistanker med tanke på temperamentet og alt mulig. Men så tenkte jeg ikke mer over det, og jeg fortsatte livets bane med rus og tull og ble skilt, traff ei ny, ung ei, og jeg holdt på med det samme hele tida. Så har jeg hatt mine fengselstider. Jeg har hatt ganske mange ganger der jeg har sittet inne.
Greit med en røykepause midt inni livshistoriefortellinga. Jeg har aldri røykt i hele mitt liv, men jeg må si såpass at jeg kunne nesten trengt en selv..!
Hvordan gikk det med avhengigheten din da?
 
 Da har det alltid vært tilgang til stoff. Det fløt vilt, det var helt fritt. Så der sleit jeg aldri med å få tak i noe, der var det bare å løfte fingeren, så hadde jeg det jeg ville ha. For eksempel da jeg kom ut fra Åna (et fengsel på Nærbø i Hå kommune), tilbake til da jeg var atten, veide jeg femtifem kilo da jeg kom ut. Da var jeg vrak. Livet fortsatte med akkurat det samme som det alltid gjorde, jeg kom meg ikke videre, jeg VILLE ikke videre for jeg følte jeg hadde det kjempegodt. Så fikk jeg hun eldste mi, og jeg hadde vel et bittelite opphold da, snakk om en måned, så var det tilbake igjen.
Hvordan var den måneden?
 
Den var forferdelig. Da var det jo abstinenser og sinne og alt, det var ingenting som var greit. Så da hoppet jeg tilbake igjen, jeg tenkte at det var bedre å ruse meg igjen. Jeg har holdt på med dette her i nesten femten år, med rusing. Og jeg kjente det at når jeg nærmer meg tretti, så har jeg veldig lyst til å bli tretti.
(I dette øyeblikket er vi rimelig tårevåte, begge to, og virkeligheten slår inn over oss et par sekunder. Det er sterkt og vondt og godt og forferdelig og nydelig å høre og se på Jørgen, hvor han er nå, hvor han har vært, refleksjonene hans, alle han har lagt seg flat for, sagt unnskyld til. Det er så vilt.)
Så det satte jo litt kjepper i hjulene for meg, og jeg prøvde å roe meg ned, men fant egentlig ikke veien ut da heller, men jeg ville. Så var det mer det at da hun eldste min spurte «hvorfor vil ikke pappa være med meg?», så sa den andre parten det at pappa er syk og pappa klarer ikke å være med deg nå. Så da jeg var med hun eldste for ikke så lenge siden, da jeg hadde en veldig god dag, jeg tror ikke jeg var rusa den dagen, spurte hun meg om jeg var så syk at jeg ikke klarte å være med henne, og da sa jeg at pappa er syk, men han skal bli bedre sånn at han kan være med dere resten av livet, dere skal ha en far. Det var ganske mye å si til en så liten, ung person, men det var veldig hardt.
Her ser du en far, sønn, bror, kjæreste - og håpsbærer. Og mye mer.
Hvor gammel er hun?
 
Hun blir seks nå snart. Så spurte hun meg nå for nesten tre måneder siden om jeg ikke VILLE være med henne, om jeg valgte å være syk heller istedenfor å være med henne. Da knakk jeg. Og da gikk det opp for meg at jeg ødelegger ikke bare mitt liv. Jeg ødelegger ungene mine sitt liv, og alle rundt meg sitt liv. Og til sjuende og sist meg selv. Ifølge leger og alt av verdiene i kroppen min, ville jeg ikke blitt tretti hvis jeg fortsatte med den farten jeg holdt på i for jeg ble mer nedbrutt for hver dag som gikk. Jeg sliter med taleevnen for jeg har knekt nesten alt jeg har av tenner, og datteren min var redd for at pappa skulle forsvinne. Og det satte VELDIG støkken i meg, det åpna øynene på meg. Så da tok jeg et valg der jeg sa at jeg får brekke av, jeg må slutte med dette her, for hvis jeg skal se ungene mine vokse opp, da kan jeg ikke ruse meg og holde på som jeg har gjort, for da kommer jeg ikke til å være i live til å se dagen hun blir seks. Det er det beste valget jeg har tatt noen gang, det å velge vekk rusen og bytte det om med å treffe ei, fokusere på og få lov til å ha ungene, og snart får jeg ha dem på overnatting igjen når jeg har hatt reine urinprøver en stund til, det har jeg noen måneder igjen på, men det går veien.
Men hadde jeg ikke gjort det, så hadde ungene mine opplevd å vokse opp uten en far.
De har ei fantastisk god mor som er der for dem og hjelper dem, men alle unger fortjener en mor og en far som er der. Så jeg kjenner at dette er noe jeg jobber for og VIL. Jeg står stødig som et fjell, jeg vil aldri flytte meg fra dette her uansett hvor vanskelig det blir i hverdagen, men jeg har veldig god støtte og hjelp rundt meg. Det høres kanskje rart ut, men jo mer bråk og liv av barn og voksne det er rundt meg, jo mer ro har jeg.
(Mens Jørgen snakker, sitter jeg og prøver å ta alt innover meg. Jeg tenker på relasjonene i livet hans, mulighetene som har ligget framfor ham hele livet, ressurssterke familiemedlemmer og sterke personligheter. Alt har liksom ligget til rette for et godt og framtidsretta liv, og så har veien vært så kort fra midt på til grøft, og så er han der han er i dag. Jeg kan ikke annet enn å av og til stoppe opp og måpe der jeg sitter, både i undring over at han fremdeles er i live og forundring over at han endelig virker så tydelig og trygg på det han vil. Når han snakker, er det håpet jeg hører.)
 
Håp kommer i mange former og fasonger. Her ser du ett stk eksemplar av typen håp.
Det fører meg til neste spørsmål som er: Hva kjennetegner en god relasjon for deg?
 
Ungene mine er alt, de er gull, jeg kunne ikke vært de foruten på noen som helst måte. Jeg legger ikke noe press på dem på noen måte, men jeg har dem brent fast i hodet mitt. Jeg går med abstinenser hver dag og sånn vil det være i kanskje to år framover og ti år i behandling, og hver gang jeg kjenner at jeg får toppen av bølga og kjenner at det hadde vært godt å roe seg litt, så dukker det opp at «gjør jeg det, så mister jeg alt. Jeg kan glemme alt jeg har jobbet for. Alt jeg vil ha i livet mitt, forsvinner». Så det holder meg fast.
Dette er jo et godt eksempel på en veldig god relasjon i livet ditt. Hva kjennetegner en dårlig eller negativ relasjon i livet ditt?
 
Det jeg har hatt som har vært dårlig, er at jeg har trodd... Altså. Uten å tråkke på noen tær, men jeg har hatt visse folk jeg har gått med som har holdt meg nede uten at jeg har visst det selv. Jeg har tenkt at de har gjort det for å være gode med meg, og fikk alltid høre det at «vi står med deg, uansett hva du går gjennom, skal vi støtte deg», men da det skjedde, så stakk de. Jeg stod alene på bar bakke og var altfor stolt til å be om hjelp. Så den dårlige relasjonen for meg var miljøet jeg gikk i. (Han retter flere ganger på seg selv fra å si «går» til «gikk», for å tydeliggjøre og bli vant med det blodferske bruddet fra det gamle livet. Respekt. Viljestyrke.)
Det var et veldig tungt belasta miljø, der vold og rus var dagligdags. Det andre personer blir skremt av og syns er groteskt å se, det var dagligdags for meg å se. Det beit ikke på meg lenger, det blei en vane. Det har også mye med rusen å gjøre at jeg ble vant med det, så jeg tenkte at det var sånn det skulle være livet ut.
På dette tidspunktet, etter en del skildringer fra det voldelige livet, skulle jeg virkelig hatt en røyk. Men det hjalp litt å se Jørgen i huska 🙂
Du nevnte i stad at du er adoptert. Kan du fortelle litt om det?
 
Jeg tror jeg var halvannet år da jeg kom til mor og far, jeg er litt usikker på akkurat den historien for jeg har ikke satt meg så inn i det. Jeg har vært litt forsiktig med det og mye av det har jeg glemt, for hukommelsen er ikke helt i orden. Både meg og broren min ble adoptert fra samme familie, så vi har samme biologiske mor og far.
 
(Jeg er over gjennomsnittet opptatt av hva som skjer før vi blir født, og har «forsket» mye på det i mitt eget liv i forskjellige terapiformer. Jeg vet at enkelte valg som mamma gjorde under graviditeten har påvirket meg negativt, og jeg har både fått bekreftet og tilgitt mamma for dette (noe som er en annen historie, for jeg tror ikke på quick fixes og min vei til forsoning er heller ikke det, men den er deilig også). Derfor er jeg ekstra nysgjerrig på menneskers vaner, preferanser og valg, fordi kanskje vi til en viss grad handler utifra et underbevisst mønster framfor et bevisst? Det fins ekte forskning på dette også, jeg kan kun snakke utifra meg selv og mine erfaringer. Men måten jeg snakker med Jørgen på, åpner opp for disse spørsmålene også.)
 
Kom dere hjem til foreldrene deres samtidig?
 
Ja, jeg tror det. Han er den eneste relasjonen jeg har i Norge som er vårt blod etter som jeg forsto.
Vet du noe om den biologiske moren din brukte noe da hun var gravid med deg?
 
Jeg har bare hørt snakk om det, men vet ikke om det er reelt. Men da jeg prøvde kunstig heroin for første gang, så føltes det rett ut, det falt i smak. Det var noe kjent. Det følte jeg. Men jeg er usikker.
Hukommelse er en flyktig sak, og Jørgen har flere opphold i sin.
Hvis du hadde hatt dine biologiske foreldre framfor deg nå, hva ville du sagt til dem eller spurt dem om?
 
Hva ville jeg spurt dem om...? Egentlig ingenting, faktisk. Fordi vi var så heldige å komme til dem vi kom til. Det er unaturlig å tenke på dem som adoptivforeldrene mine, for jeg har knytta så bånd til dem og de har gitt oss alt vi trenger. Jeg har jo et kjent etternavn, jeg har en far som er suksessfull for eksempel, men vi har alltid måtte jobbe for det vi ville ha. Vi ble aldri utskjemt, vi måtte jobbe for hver ting vi skulle ha, så de har vært veldig gode. Det har de.
Det stiller jeg ingen spørsmålstegn til. Jeg bare lurer på om du har savnet flere å ligne på. 
 
Jeg har ett tilfelle, og det er ganske spesielt. Jeg døpte meg da jeg var fem år, men jeg husker ikke om det var da eller en konfirmasjon eller noe. Men da satt jeg og broren min i kirka og da jeg kikka til siden, så jeg to som var identiske med meg og broren min. Jeg vet hva jeg så, jeg vet hva jeg husker, og det satte meg veldig ut, for han som ligna på meg, hadde lilla hår og så ut akkurat som meg, og han som ligna på broren min, så ut akkurat sånn som broren min ser ut nå. Så det er.. det ble jeg veldig satt ut av. Jeg har vært litt nysgjerrig, for i passet står det at jeg kommer fra ei lita bygd med sånn 1500 innbyggere, så jeg har sagt det at det hadde vært morsomt å kjørt gjennom og sett om jeg ligna på noen. Men jeg kommer aldri til å gjøre det, for da hadde jeg blitt nysgjerrig igjen, og da hadde jeg mest sannsynlig stoppet, og det er det jeg aldri vil, for jeg har ei venninne som gjorde det samme og begynte å sjekke opp i fortida si og fant biologiske foreldre, og henne rabla det helt for. Hun skifta etternavn og prøvde å flytte til de biologiske foreldrene og greier. Det ødela ganske mye av livet hennes. Og jeg kunne ikke hatt bedre foreldre enn det jeg har, og det holder meg igjen på at jeg ikke vil vite mer. Jeg har bestemt meg for å ikke ville vite.
 
Så kommer jeg her og roter, ehe....
 
Hehe, neida, jeg har gått mange runder med meg selv på det, for noen ganger har jeg tenkt at jeg har jævlig lyst å finne utav det, men så går det ti minutter så vil jeg ikke likevel, for det skremmer meg og jeg vet at hvis jeg hadde fått vite noe, så kunne ting snudd veldig fort og blitt ti ganger verre enn jeg har det nå. Jeg bærer ikke noe tomrom. Det gjør jeg ikke. Men med tanke på det jeg går gjennom nå, det er vondt og tungt. Men jeg har folk jeg kan lene meg på når jeg har det vondt og tungt, og de nærmeste har forståelse for hva jeg går gjennom.
Det er ikke vanskelig å se at sol og varme gjør godt. Håp gjør også godt.
Virker som stoltheten din er sparka ut?
 
Jeg har lagt meg flat. Verken mor eller far visste hvor dypt inne i det jeg satt, det visste jeg ikke selv heller før jeg ville slutte og kjente at kroppen min faktisk skreik etter stoff. Da kjente jeg og så hvor langt inni jeg var. Så jeg måtte kutte ut alt av kontakter, venner. I slutten hadde jeg bare venner i miljøet, og jeg måtte gi slipp på alle, for jeg vet at hvis jeg holder meg i nærheten, så hadde jeg falt jeg så fort tilbake igjen. Det går ikke an å forklare hvordan abstinenser er. Det er noe du virkelig vil ha, og som når du har det framfor deg, så er det som om du har lett etter det kjempelenge. Abstinenser etter alkohol er mye farligere og mye verre å komme ut av enn narkotika.
Sier du det?
 
Ja, mye verre. Det fins ingen hjelpemiddel mot det, men det gjør det mot narkotika. Jeg har selv valgt å gå i intens behandling, så jeg går ganske ofte. Jeg går til sammen tre ganger i uka, og jeg betaler mine pisseprøver og blodprøver selv for å få dokumentert at jeg faktisk er rusfri. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha noen form for medisin mot dette, jeg skal klare dette av egen vilje. I slutten var jeg veldig svak for tabletter, jeg tygde dem som folk tygger snop. Jeg har operert foten for eksempel, og den går jeg med konstant smerte i, men det eneste jeg tar er Paracet. Legen min har spurt meg flere ganger om jeg ikke vil ha Paralgin og sånne ting, men så sa jeg at jeg kan ikke nå, og hun vet jo jeg ikke kan, så jeg tror det er litt testing óg, egentlig. Men jeg vet at jeg kan ikke det, for jeg vet at hvis jeg skulle tatt to stykker mot smerten, så hadde jeg spist hele det brettet og prøvd å kjøpe nytt.
Selvbeherskelse, det er liksom det jeg hører at du vil.
 
Ja, jeg vil klare dette selv, jeg har folk som har slått ring rundt meg og er der, og de er gull. Men jeg vil ikke ha noen form for medisin, for plutselig kan det slå feil vei igjen og så tenker jeg «dette her var jo godt, dette var jo ro». Men ting begynner å snu, og det kjenner jeg i kroppen min óg. Jeg klarer å sove, det er jo første tegnet på at det begynner å snu. Før sov jeg maks to timer hver natt og jeg gikk mange dager våken. Så var jeg svak for *en type preparat*, så det spiste jeg også som snop, da forsvant jeg. Det kunne gå fire dager der jeg ikke visste hva jeg gjorde, jeg kunne treffe folk og stoppe og snakke med dem og ikke ha noen anelse om det etterpå.
"Det gamle er forbi, se, noe nytt spirer fram. Merker du det ikke?"
Hvordan får du tak i dette?
 
Det er veldig utbredt, det er det som er så skummelt.
Du går liksom ikke på apoteket og spør...?
 
Hehe, nei det... Nei. Men det er veldig utbredt, og stoffmiljøet generelt i Rogaland er stort. Og du trenger ikke gå langt for å finne noe. Derfor likte jeg godt da politiet hadde *en type manøver*, selv om det gikk ut over meg også. Men det var egentlig bra at de gjorde det, at de viser at de følger med.
Tips til oss noobs, hva kan vi se etter for å potensielt avverge eller forebygge?
 
Det er å se unge folk som går med folk, ofte eldre folk, som svetter, spesielt i tinningene, stresser mye og står sjelden i ro, det er et godt tegn på amfetamin. Jeg sitter jo og dirrer og skjelver, men inni meg akkurat nå, så har jeg abstinenser. Min trøst er energidrikker for da får jeg bygd opp litt mer energi enn jeg egentlig har, det samme som amfetamin gjorde for meg. Det gjorde sånn at jeg kunne være våken veldig mange dager, jeg hadde fokus, jeg FØLTE jo at jeg hadde stålkontroll, mennneh...
Følelsene kan lure deg, altså?
 
Å så grævligt. Jeg er jo rusfri nå, og jeg kjenner jo at alle de årene jeg har ruset meg, er det et sinnssykt tomrom. Jeg husker stikkord av det, men hvis jeg prøver å tenke tilbake, så husker jeg ingenting. Jeg har jo en del arr rundt forbi, og da vet jo hvor det er fra og sånne ting.
Mange av tatoveringene har han tegnet selv under fengselsopphold.
Crocs, røyk og tusen tanker.
Så du har både arr og tatoveringer for å huske, nesten?
 
Nja, det er en påminnelse om hvor jævlig det kan bli. I slutten, før dette med eldstejenta mi, traff jeg bånn og tenkte «nå ruser jeg meg, så ser jeg hvor lenge jeg lever, for nå er jeg lei, jeg kommer ikke til å slutte uansett, så hvorfor ikke bare gi gass til jeg er ferdig, så slipper jeg dette evige kavet med å få tak i min neste rus». Men når 2018 kom, skjedde det ganske mye. Jeg traff ei og hun har vært... Altså, hun er ikke grunnen til at jeg vil slutte med dette, det er det ikke. Men hun er en vanvittig god støttespiller og er der når jeg trenger henne, hun kan gi meg tips og hjelpe meg, og jeg blir rak i ryggen og føler meg stolt igjen, og kjenner at jeg har noe å leve for. Jeg har ungene mine som vokser opp, og de er gull.
Jeg har en kjenning i miljøet som sa til meg at jeg har alt lagt til rette for meg, det eneste jeg må gjøre er å kutte ut rusen, så har jeg alt det folk drømmer om å få. Så jeg bare «er du helt idiot, klart jeg har ikke det», men jeg ser jo nå han hadde rett. Jeg ser rundt meg og ser jo at jeg har jo alt jeg egentlig ville ha, for jeg ville ha en trygghet. Jeg har vært en voldelig og aggressiv person, men når jeg blei forbanna, var det jeg egentlig ville ha nærkonakt, rett og slett bare å komme inntil en person. Jeg har truffet folk som har vært livredde meg som har stoppet meg på gata og sagt at det var godt å se meg, og det er liksom... Det er store ting som skjer og det gir meg bare enda mer motivasjon og fortsette mot det målet jeg skal nå.
Så har du gjort det offentlig på Instagram og Facebook og får masse støtte der også. Du har på en måte lagt lista høyt, men da har du også invitert folk til å heie på deg. Det liker jeg jo.
 
Jeg ville gjøre det for folk som aldri har vært i rusmiljøet eller har noen tilknytning til rus. Jeg ville gjøre det for at de skulle få en liten innsikt i hvordan det er med rus og veien ut. Folk som klarer å komme seg ut, det er vel fortjent, all ære til dem. Men det den normale mannen i gata ikke vet, er veien ut, hvor fæl den kan være. Det er derfor jeg har tenkt «hvorfor ikke bare gjøre det?» Jeg har vært fæl mot mange som ikke har vært innom rus i det hele tatt, jeg har rett og slett vært en pøbel mot dem. Så jeg følte ikke at jeg måtte, men jeg ville så alle kan se at ja, en person kan bli rusfri, men veien er et reint helvete. Jeg har gått gjennom mye smerte på grunn av abstinenser og alt, og jeg vil at folk skal se at det er faktisk ikke enkelt.
Det hjelper kanskje andre folk som har noen nære som er på vei ut av sin egen rus, så kan de kanskje se at «oi, kanskje vi må være littegrann nærmere, få opp øynene bittelitt, og kanskje hjelpe litt mer», for jeg kjenner en del folk som har prøvd å komme seg ut, men de har ikke klart det for de har ikke hatt støtten rundt seg. Så jeg håper jo at det jeg gjør kan være til vinning for noen, men jeg vet at jeg gjør det først og fremst for meg selv. Jeg har gått ut offentlig med det og jeg tenker at da har jeg ikke bare meg selv å bevise noe for, eller; Jeg skuffer ikke bare meg selv, for det er mange som har trua på dette og mange som ikke har trua på dette, menneh... Det gir meg motivasjon til å vise dem som ikke hadde trua at de tar feil, og de som hadde trua at dette vil jeg. Jeg gir meg liksom ikke.
Viljestyrke, glimt i øyet - og hundrevis av tonn med mot.
Ja, for når du snakker nå, hører jeg både tro, håp og kjærlighet. Noe så klisjeaktig, men du snakker om kjærligheten, å bli holdt når du trenger det, det er noen som har slått ring rundt deg som du vet kommer til å være der, så har du trua, de som har det og de som ikke har det, og til slutt har du håpet. Jeg kjenner jo at jeg har vilt med håp for deg, så høres det ut som du utfordrer litt det der at folk som har nære som ruser seg, de har kanskje mista håpet for dem. Men det høres ut som du utfordrer oss på det der å bare bære håpet likevel...
 
Du må aldri miste håpet på noen som prøver å komme seg ut.
(Tårene renner og leppene dirrer hos både Jørgen og meg nå, for jeg vet at jeg selv ikke alltid har hatt håp for verken nære eller fjerne som har ruset seg. Men å oppleve Jørgen her og nå, gir meg beviset jeg trenger for å håpe videre selv om håpet kan være både provoserende, ydmykende, sleipt, illeluktende og ufrivillig. Og ganske uslokkelig.) 
 
Mister du håpet for den som ruser seg, så mister den som ruser seg viljen, og da er veien kort. Det er viktig. Det kjenner jeg nå, bare tanken på det er hardt. Jeg har hatt mange som nesten har mista håpet, og hadde jeg ikke gjort det nå når jeg gjorde det, så hadde de mista det. Så det er... Aldri mist håpet, for det går ikke uten håp. (Jørgen puster et langt, dypt og skjelvende sukk, og det neste han sier, midt i alt som er knust og vondt og vanskelig, er prototypen av det jeg ser for meg at et geriljahjerte er;) 
 
Men dette er en kamp, og jeg SKAL vinne den.
Innimellom chilles det litt også. 
Jeg heier på deg. Malt meg i trynet og alt, GO JØRGEN, liksom. Oh man. Dette er ditt liv. 
 
Jeg sier det til henne jeg er med óg, jeg har blitt grådig fordi jeg har fått noe i livet mitt som blomstrer, merkelig å bruke det ordet da, men. Jeg har blitt grådig for jeg vil bare ha mer av dette. Jeg har unger rundt meg og når de kommer hjem, er de kjempeglade for å se meg, og bare de smilene av de små, det er verdt alt. Og når de nære rundt meg ser at jeg smiler og ler, så ser jeg at de smiler og ler fordi de ser at jeg gjør det, og det er mange år jeg ikke har kjent glede. Jeg har sagt at jeg har kjent det, men det har vært tull, for jeg har sagt det folk har villet høre. Jeg har vært tom. Veldig tom innvendig, både følelsesmessig og alt annet. Jeg har alltid hatt følelser, men jeg har bare bokset dem inne for jeg har ikke likt å snakke med noen om det.
Så dette her er jo, hehe, ei ekstrem omveltning for hele meg, jeg har jo aldri snakket om noe. Og da så jo de nærmeste hvor gale det var, de visste at jeg hadde gjort ting og tang, men de visste ikke hvor dypt jeg satt inne i det. Så det er... Det er en god følelse samtidig som det er hardt. Det er vanvittig godt å kjenne at jeg kan oppnå noe, og det er... Jeg vet ikke hva jeg kan si, egentlig. Å komme ut fra å være i en alternativ verden som jeg kaller det, med å være rusa hele veien til å faktisk se hvordan hverdagen er, og treffe folk som er nøkterne og ikke rusa, som smiler når de ser deg, altså... Å ikke være rusa og se det, gjør noe med en person når det eneste jeg har vært vant med å de, er rusa folk. Eller å se folk som ikke er rusa, men jeg er det selv. Jeg hadde aldri trodd det skulle ha så stor betydning.
En mann og noen av hans mange blekkbaserte fortellinger.
Det høres ut som et parallelt univers (Marvel in my heart, hehe). 
 
Ja, hva kan jeg si. Jeg har følt meg uovervinnelig, det har jeg. Men det er jo narkotikaen sin feil. Og det er derfor jeg har funnet ut at jeg må legge meg helt flat, for hjelp trenger jeg uansett. Èn mann klarer ikke gå ut av dette alene. Uansett hvor sterk du er i hodet, så trenger du noen rundt deg, for du kommer til å falle. Jeg har 69 dager der jeg ikke har ruset meg (dagen for intervjuet), men fallene mine er utallige. Jeg har falt så mange ganger og knekt sammen og tenkt hva er meningen med dette her, hvorfor skal jeg gjøre det, og så har jeg hatt en person som har sagt bare et par stikkord til meg, så har jeg fått opp boosten igjen og vil fortsette. Å gjøre dette alene er umulig.
Jeg blir seriøst ikke lei av å skrive ordet "håp". Det er det fineste ordet jeg kan. Og nå har jeg sett det med egne øyne.
«Family first» står det i Instagram-profilen din. Nå er det du i familien, både av den du har valgt selv og den du har fått, som er den som trenger støtte. 
 
Stemmer det. Og familie er ikke alltid blod. Det har jeg sett nå. Det har kommet folk... Jeg har vært voldelig som jeg sa tidligere, og med han ene var det groteskt. Det var skambank, jeg hadde skambanket ham. Men han kom til meg og sa «vet du hva, jeg heier på deg, dette her fortjener du», og det gjør noe med en person. Han krysset gata i Bryne da han så at jeg kom gående, og jeg tenkte «nå smeller det, nå skal han ta igjen». Men da la han ei hånd på skulderen min og sa: «Dette fortjener du. Jeg ser hva du holder på med, og dette fortjener du».
 
Det er nåde, Jørgen. Det der er rein nåde. 
 
(Klump og tårer igjen, hos begge to.) Så da sto jeg midt i Bryne og hylgrein, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Forstår jeg godt. 
 
Så det... Men jeg er også glad for erfaringene jeg har. Jeg vet hva jeg kan se etter. Jeg sitter ikke og sier at folk som ruser seg er rauhål, det gjør jeg ikke. Det er mange grunner til at folk ruser seg, men jeg gjorde det for å bli tøff, mer pådrivende, å bli likt rett og slett, prøve å passe inn. Men jeg har truffet folk som har heftige historier om hvorfor de har falt i rusen. Mange har for eksempel mista far eller mor eller begge, det kan være så mye. Men jeg er glad for erfaringene jeg har, for nå vet jeg hva jeg kan se etter når mine vokser opp eller hvis det er noen som har et problem når jeg er sterk nok, så kan jeg kanskje hjelpe dem. Det er jo det som er gull.
Pay it forward, liksom. 
 
Mhm. Nå har jeg erfaringen, har prøvd dette i mange år. Nå vil jeg prøve å leve.
Ekte glede og ekte liv?
 
Ja. Jeg våkner med et smil om morgenen, og det er mange år siden jeg har gjort. Alle tidligere narkiser ender jo opp med sykling, jeg forstår det nå når jeg sykler selv, hehe.
Et under i seg selv. 
 
"Det som er dødt og det som er levende; I menneskets hjerte lever både fortid og fremtid forkledd som minner og håp".
Mhm. Jeg har jo et tilfelle... Tre dager etter litlå blei født, havnet jeg på pumping. Folk burde vært kjempeglad for å ha fått unge. Ikke misforstå, jeg var glad for at jeg fikk unge, men det var godt å ruse seg óg. Da havna jeg inn med 3,7 i promille. Da var jeg på sykehuset, og det er kanskje stygt å si at jeg ikke så alvoret i det, men jeg gjorde jo ikke det, for jeg tenkte bare «jaja, de er jo på sykehuset uansett, jeg kan jo bare gå opp der». Så det var liksom så lettvint, men det er jo... Du blir blind. Du blir blind for hvor gale det er, konsekvensene for ting du gjør forsvinner, du bryr deg ikke om dem. Så når du skal stå for ting du har gjort, så er det bare «hvorfor skal jeg det, det er jo ikke SÅ gale». Det er veldig standard.
Lure seg selv, rett og slett?
 
Å ja. Det gjør du. Jeg kan jo bare si at jeg har byttet ut vold og rus med boller og brus, nesten sånn iallfall, hehe. Ja, så lager jeg mat. Med èn gang jeg kjenner at jeg blir rastløs, så begynner jeg å lage mat. Jeg har aldri laget så mye mat fra bunnen av i hele mitt liv!
Høres ut som et godt bytte! Jeg tror du skal få lov å ta deg en røyk, jeg har fått mye av deg nå... Jeg har ingen ord. Jeg har masse håp for deg. Jeg har selv en nær som ruset seg lenge, og trua mista jeg for lenge siden, men håpet må være det mest resistente jeg har. Det har jeg prøvd å miste mange ganger, både for meg selv og for personen som ruset seg, for hva skal jeg med det? Dritthåp, liksom. 
 
Stemmer det. Det er tungt å ha håp óg, på mange måter tungt. En som ikke ruser seg kan kanskje tenke «hvorfor skal jeg gå og kjenne på dette her?», men med en gang håpet forsvinner, så er håpet ute. Bokstavelig talt.
Dette motivet kom han på helt av seg selv. Neida. Joda. Neida. 😉
Det er vel nettopp derfor det heter det. 
 
Stemmer det.
Hvorfor sitte inne når alt håp er ute...
 
Hehe...
... Alright, det var jo ikke et kjempelame sitat å avslutte med… Men men. Takk for meg. Og takk for deg.
 
Jeg tvang ham selvsagt til å høre på en av de nye singlene jeg jobber med sammen med hans navnebror Jørgen (Manke) i Skambra Studio. Hva passer vel bedre enn tittelen "Elsk Deg Sjøl"? (Han likte sangen. Selvsagt. Moahaha...)

Ettertanker:
Det er sol og fint vær ute den dagen intervjuet gjøres, så under fotoshooten spør jeg om Jørgen kan gjøre sånn og sånn, og sporty (jeg vet, bare old people bruker ord som "sporty", men jeg fant ikke et bedre begrep) som han er, så er han med på alt. Gjennom linsa ser jeg en mann som har fått livet i gave på ny, selv om livet i seg selv er en gave ingen ber om, den blir bare gitt. At Jørgen velger å være sårbar og åpen, gjør ham ikke til et bedre eller verre menneske. Han velger bare å vise akkurat det han er; Menneskelig.
Jeg tenker på alle menneskene rundt ham som har løftet ham, skuffet ham, oppmuntret ham, skadet ham, bedt for ham, banket ham, klemt ham, kysset ham, sparket eller ranet eller hjulpet eller oppmuntret eller hatet eller elsket ham. Alle relasjonene, for korte og lange perioder, som har gjort ham til den han er og der han er i dag. Jeg blir ør i hodet av å vite at avkjørselen fra himmel til helvete bare er en til høyre eller en til venstre, og det kan skje med hver eneste av oss. Ikke bare de som naturlig er tiltrukket av et farlig og høyspent liv, men alle. Kombinasjonen av hvilke valg vi tar, hvilke relasjoner vi har, hva som preget oss før vi ble født og hva som preger oss etterpå, alt som påvirker oss på godt og vondt. Balansen i Jørgens liv har vippet til den gode sida mer enn den vonde, selv om livet hans på ingen måte er lett. Det virker bare som han har oppdaget noe som er mulig midt i alt det umulige; Det er lov å håpe. Og det er lov å ville.
Med tillatelse fra Jørgen vil jeg oppmuntre deg til å oppmuntre ham på et eller annet vis. Han er medlem av menneskeheten, og det er du òg, så send gjerne et heiarop i form av en sms, snap eller kommentar på Instagram. Let´s make social media great again; Bruk det til å spre håp. (Du må gjerne legge igjen en kommentar til ham her eller meld meg for nummeret eller instagramprofilen hans.)
"La solen seile øve himlen, på sleb e allti nåttå med. Om glede då må viga plass for sorg, e begge frukt av same store tre." - S. Dagsland.
Jeg heier på deg, Jørgen!
 
Jeg har kanskje aldri kjent så mye på disse hashtagene enn akkurat nå;
#hopeheals #relasjoner #suicidesucks

Dritthåp

Du som biter deg fast i halsen min som vampyrens hoggtenner.
Du som skraper som sandkorn på øyeeplet mitt.
Du som klorer opp hjertet mitt som en rive.
Du som sitter seigt fast i håndflatene mine som brunsnegleslim.

Du som plagsomt standhaftig står der ute i snøstormen med lighter og tenner det teite, puslete telyset ditt.

Plutselig står vinden stille et øyeblikk. Veken tar fyr. Telyset står i bitteliten, lys lue. Flammen varer bare et par sekunder om gangen, men det er nok til at du overlever gang på gang.

På gang
På gang.
På gang.
På gang.
På gang.

Takk, forresten…

#ambivalent #hopeheals #relasjoner

Barnas hjerter

Jærbladet fredag 20.april 2018. Jeg snakker like mye til meg selv som til deg. Ønsket om å være den beste versjonen av meg selv vinner over frykten for å feile. Jeg prøver, derfor er jeg. Jeg feiler, derfor tør jeg. Jeg elsker, derfor ler jeg ???‍♀️?

Takk for impulsiv og gullfin morgenstund på terrassen, fine barnehagemor (ja, jeg vet hva du heter, men for anonymitetens skyld siden jeg ikke har spurt om lov til å nevne deg☺?✌?)!

Og takk for refleksjoner rundt svakheter, styrker og ordet tillit. Jeg tror jammen jeg trenger en runde og to til med det begrepet selv, jeg.

På seg selv kjenner man andre kjenner man seg selv…? Eller noe sånn.

#realist #aktivist #adoptivist #relasjoner #hopeheals

Mamma og meg

Neste generasjons klatrende, tenkende og lengtende mennesker. Hva vil deres «før» og «etterpå» være, mon tro?

Jeg har tenkt en stund på denne posten. Og det er vel bare å innse at uten den tittelen, så hadde det ikke vært noen blogg å lese i det hele tatt. Ikke disse to klatrende eksemplarene av neste generasjons lengtere heller, for den saks skyld…!

Nå tar jeg en for laget og så hopper og driter i om noen tror meg eller ikke. Jeg vet hva JEG tror.

Så denne er til, for og om deg, mamma. (Og en del andre ting også, som det ofte blir ?✌???)

Det er lenge siden hun har spilt piano, sier hun, men her spiller hun en av sangene hun har laget. Det er litt ute av takt, litt vaklende, litt med bare én hånd – og det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv.

I årevis har jeg gnålt og mast og snakket og fortalt og stilt spørsmål og lurt og aldri vært fornøyd med svarene rundt både det å bli født og det å bli adoptert og hvor absurd det har føltes å skulle være takknemlig for det største traumet et spedbarn kan oppleve: Å miste mamma. Det er fristende å si «sykt», for det er i hvert fall ikke friskt å forvente at dette er et adoptivbarns lodd i livet. Jeg vet at de fleste (inkludert meg) tenker at «ja, men hun fikk jo gode foreldre etterpå, det gikk jo bra med henne».

Det er dette «etterpå» som hentyder at det har fantes et «før». Og det er virkelig ikke bare inni mitt eget, det er Organisasjonen Adopterte i Norge og arbeidet der et solid bevis på (link til medlemssidene våre står under NOPLI her på bloggen min)

Det er ikke det at «bomba slippes», eller livet som du kjenner det går i stykker, eller når lojaliteten din splittes; Det er alt dette «før» som aldri har vært et tema. Mest fordi spedbarn har ikke språk for den ulidelige sorgen når mamma aldri kommer og plukker henne opp, når hjerteslagene ikke er gjenkjennelige, når hormonene og lukten og lyset og stemmene og lydene og energien og atmosfæren er totalt, ufattelig og fullstendig fremmed for et nyfødt, livredd spedbarn som skriker etter mamma, og når språket begynner å formes langt inni jordens indre, er det så ukjent og fremmed og skremmende at barnet ikke forstår at det er et jordisk språk og ikke et romvesenspråk, for det er nøyaktig like fremmed som alt det fremmede var helt i starten av livet.

Det er Lengsel som krever å høres.

Lengsel i all dets kraft og avmakt og ufullkomne vesen, sinnstilstanden til alle lykkelig ulykkelige melankolikere, begrepet som gjør knust til kunst og motsatt, aktiviteten som gjør aktive mennesker passive og passive mennesker skrive. Det er å danse limbo med en usynlig pinne; Du vet aldri how low you can go og heller ikke når du kan rette deg opp.

Prøv å gange lengselen din med cirka tusen, så har du det nyfødte spedbarnets opplevelse av å komme ut av magen og bli lagt på brystet til…..ingen det kjenner.

Er det rart barnet protesterer?

I think not. 

Meg og mamma, sol på himmelen og graps på linsa, men det er bedre å være to enn én, for da kan vi være crazy sammen ????

Jeg protesterer ikke lenger. Nå demonstrerer jeg det psykologer og lærde kaller «den intelligente hjernen og den følsomme hjernen», det knuste hjertet og det gjenoppretta hjertet, det som gjør syke mennesker friske og friske mennesker friskere, det som gir håp og fellesskapsfølelse, tilhørighet og tilknytning: Relasjonen til den bortkomne mamma.

Jeg har ikke papirer på at jeg har «lov til» å tale de skriftlærde midt imot, men jeg har sannheten skrevet i ryggmargen, i magen, i hjernehalvdelene mine og i hjertet mitt. Ikke en hvilken som helst relasjon kan helbrede menneskets knuste hjerte, men mange relasjoner gjør heldigvis livet mer enn levelig.

Den optimale helingen skjer når den relasjonen som primært ble ødelagt gjenopprettes, og det massive opprydningsarbeidet kan starte. Det er ikke en dans på tulipaner og det vanskelige blir ikke dritenkelt over natta, men når noe har vært ingenting, er det bedre at det er noe gjenkjennelig om enn smertefullt enn at det er utelukkende smertefullt.

«Geriljahjerte» i form av Ingvild Apelands kunst?? Mer om det i en annen post.

Det gjenkjennelige er ofte det jeg har lengtet mest etter, og dette er ikke en anbefaling på selvskading eller å gjøre noe annet som er direkte farlig for deg, men å møte hverandre med undring er en enkel og samtidig vanskelig måte å være i verden på.

Jeg er vant med at folk er uenige med meg, og jeg er vant med både heva øyenbryn, kvalt latter og himlende øyne over mine ufaglærte, ikke-kvalitative undersøkelsesmetoder og «kan ikke du bare holde deg til synging, det gjør du jo så bra», men jeg klarer ikke å late som om det ikke kveler meg at mennesker lever her og vokser opp og ikke blir trodd på sin lengsel, sitt tap, sin sorg og tyr til ekstreme rop om hjelp og noen ganger hører vi dem ikke før det er for seint.

Så om jeg ennå bare er underveis i utdannelsen min innen EQ-terapi (også kalt relasjonsterapi), så vil jeg mer enn gjerne stille meg disponibel for samtale, lytting, for bare det å møte noen som vet og kjenner hva jeg snakker om, har hjulpet meg ufattelig mye. Jeg vil gjerne gi det videre.

Lengselen etter mamma og pappa er virkelig. Den er verken et fantasifoster i hodet ditt, et opprør mot dine gode/dårlige/misforstående/rause/ irriterende/blinde/kompetente/ supre (sett inn det som passer) foreldre eller en virkelighetsflukt. Det er snarere tvert imot; Den er det virkeligste som noen gang har hendt og kommer til å hende med deg.

Du trenger ikke være adoptert eller bo i fosterhjem for å lengte etter foreldre som forstår, som møter deg med undring framfor usikkerhet og som har bare ett eneste snev av ønske om å sette seg i dine sko. Det er bare åpenbart hvorfor adoptiv/fosterbarn føler seg fremmede og kanskje fremmedgjort i sitt eget hjem; Fordi LENGSELEN etter en trygg, selvinnsiktsfull, raus, tilstedeværende og genetisk gjenkjennelig mamma og pappa trumfer alle virkeligheter som finnes.

Rosa mark og brun jord, min barndom i et nøtteskall ? Jeg trodde at alle markene jeg fant var i familie, og fantaserte ofte om at jeg hadde like mange biologiske slektninger som dem. Jeg var ikke så veldig langt unna sannheten!?

Jeg skremmes over troen på at donasjonen av egg/sæd ikke vil skape en ny generasjon DNA-manglende genetiske nomader på leit hele livet, og all verdens gode og åpne samtaler i hjemmene vil ikke gjøre noe med det som naturlig bor i dette barnet som skal vokse opp og lengte og ikke vite hvorfor eller hva det lengter etter, bare at dette «etterpå» nødvendigvis krever at det finnes et «før».

Før hva? Tidenes morgen? Før unnfangelsen? Før mennesket begynte å tukle med livet og kalle det teknologiske framskritt? Før vi ble smartere enn Einstein og dummere enn brød? Før vi bygde den nye kirka vår på Relativitetens grunnmur og satte Egoismen opp som kirkespir? Det er lov å bruke hjertet, men ta hjernen med deg.

Emosjoner er det som skiller oss fra maskiner. Vi prøver å gjøre maskinene like oss. Så kjære menneske; Slutt å prøve på å bli lik dem. Vær sprø og glad og gråt og le, og kjenn etter med hvert eneste fiber i kroppen hvor nydelig det er at krokuser vokser midt på plenen, totalt ute av kontroll og fiser en lang i at den skulle holde seg i blomsterbedet.

Krokusen midt på plenen er som følelser: De er vakre, ustyrlige og du vet aldri hva som dukker opp hvor. Mamma er en blåklokke, men det skal jeg fortelle om en annen gang.

Vær en krokus. Vær levende og voks der du vil, og ta både hjerte og hjerne med deg. Vi trenger DEG, for du utgjør en forskjell.

Takk, mamma, for at du tross alt bar meg fram til dette rare, vakre og musikalske livet. Både før og etterpå har blitt godt igjen etter å ha møtt deg ???

#relasjoner #hopeheals #saywhatyouneedtosay #springtime #tilmamma

Mødresamleren (og andre hemmeligheter)

Brené Brown er én av dem som har gjort det stuerent å både være sårbar og å vise sårbarhet. Her er min. Hva er din?

I en tid som denne, når «frelseren» Mark Zuckerberg korsfestes på det sosiale overvåkningskorset, når vi leker at sæd-og eggdonasjon er noe annet enn sponset menneskehandel, når vi flikker på menneskerettighetene, når alle kan bli sin egen gud, når vi blir stadig mer korrupte i vår tankegang, også på lille Jæren, når penger, sex og makt fremdeles er blant topp fem; I denne tiden er tro plutselig ikke bare noe for de mentalt syke, de enkle sjeler og de som bare trenger et halmstrå å holde seg i når brisen blåser dem til havs.

Tilfeldig?

I think not.

Balanse er viktig i alle ting; Å ha en egen equalizer på hjertet mitt gir meg håp, tro og kjærlighet. Try it some time ???‍♀️✌?

Balansen i å leve i tillit og samtidig være virkelighetsorientert, er virkelig en kunst. Jeg har vært ute og sykla mang en gang! Likevel vil jeg, rent kollektivt sett, si at vi har aldri vært smartere og vi har aldri vært dummere enn vi er nå (og jeg klarer ikke la være å undre meg over om all denne smartheten liksom skal veie opp for all dumheten vi tillater oss?) Jeg sier «vi» fordi jeg retter pekefingeren først mot meg selv og mine feige valg, slakke holdninger og skjøre løfter. Vi er hyrdeløse sauer og vi breker så høylytt, aggressivt og flerstemmig at jeg ikke fatter at hyrden ikke har blitt døv, fått tinnitus eller sprengte trommehinner ennå.

Jeg er ikke elsket fordi jeg er god, men fordi Gud er det. Forskjellen på et menneske som elsker Jesus og et som ikke gjør det, er ikke målt i perfeksjon, «riktige» meninger eller antall skritt på vei til og fra kirka. Forskjellen er at jeg tror at jeg er elsket samme hva jeg gjør, mener, sier, tenker og tolker i nøyaktig samme hverdag som du lever i.

Det er det eneste håpet jeg gidder å bære. Alt annet jeg har prøvd å bære har vist seg å være skrap, illusjoner og tomhet.

Jeg har bestemt meg for å ikke ta imot politikk, akademiske overbevisninger, imponerende CV-er, plettfri vandel eller smiger. Ønsk meg lykke til. Vet du hva du heller kan gi meg?

Bare gi meg Jesus.

#relasjoner #hopeheals #jesusforpresident #eq #iq #jq #jesusintelligens #tryitsometime

#nofilterstubbene

    1. Bokstavklipp

✂??

På denne ☀fylte dagen i april, tok kunstnerspira i meg fullstendig overhånd. Jeg har funnet ut at det er mye enklere, både for meg selv og for andre, å si at jeg har et «kunstprosjekt» og henvise til enten musikken min, skribleriene mine rundt forbi, denne bloggen eller nå altså #nofilterstubbene. Det gjør at jeg føler meg mindre loca (den kvinnelige motparten til «loco» som betyr «crazy» som betyr «sprø/gal»), og folk slipper å høre alt jeg tenker og føler om alt mulig. Win-win der, altså. For alle.

Jeg er som du kanskje har forstått til nå, langt over gjennomsnittet opptatt av relasjoner. Mye fordi jeg har hatt en haug med brutte, dårlige og ikke-eksisterende relasjoner i mitt eget liv og har kjent på gleden det gir når disse blir bedre, til å leve med eller helt gjenoppretta. Det var jeg lenge før jeg begynte på EQ Institute, og lykken over at det fins en skole som lærer oss mer om relasjoner, både mellommenneskelige og den med oss selv, er nesten for godt til å være sant. Der ler vi litt av at «profesjonalitet» i verdens ører blant annet betyr tydelig skille mellom privatliv og yrkesliv, aka hold avstand.

#STOP ❌?‼⁉???????

I EQ-ens verden virker det mer sånn at «skal du være profesjonell, må du komme så nær som mulig». Det er ikke rart at denne «nye» læren kolliderer med «gamlemåten» å gjøre ting på, og begge deler har virkelig sine viktige sider. Jeg vil heller ha både/óg enn enten/eller, og derfor vil jeg implementere (fancy ord for «lære mer om disse personlige egenskapene og begynne å bruke dem mer aktivt») dem mer i livet mitt på alle arenaer. Jeg er bare Silje, samme hvilken rolle jeg bærer i enhver gitte situasjon (jeg kan jo bare nevne kone, mor, datter, svigerdatter, søster, tante, grandtante (!!), svigerinne, venninne, kollega, kunde, fan, skribent, slampoet, avbryter, musiker, sanger; Gå gjerne gjennom ditt eget vokabular og tell hvor mange roller du faktisk har) og det gir meg trygghet i å vite at det er godt nok å være meg.

Uansett.

For en tid tilbake posta jeg noen bilder av meg og min sønn på Instagram der vi satt på en Røde Kors-benk, og selv om de er «old news», så har de aldri før båret et viktigere budskap. og Frode Ueland hadde en genial idé om at jeg kunne gjøre det samme utenfor huset vårt. Som nevnt, så gjort!

Vakre vindfulle Jæren gir deg noen gavepakker i form av tålmodighet, så til slutt måtte lærertyggisen fram.

Jeg lekte altså tagger i dag, og takker Anne for det generøse sprayboks-lageret i hobbyrommet vårt ????

Jeg har lyst til å gi videre noe av det jeg lærer både på EQ Institute, i livet som menneske, kvinne, kone og mor, datter etc etc etc, nemlig nytteverdien av å bli kjent med både seg selv og andre på et litt dypere nivå enn felles konto, felles hus eller felles kommunegrense. Reglene med #nofilterstubbene (fordi vi hadde ikke benk), er egentlig bare at

1. Jeg vil at du er fysisk, mentalt og emosjonelt tilstede.

#nofilterstubbene in the making.

2. Jeg vil at du lar den andre snakke HELT ferdig før du snakker selv.

#hashtag

3. Dere legger samtaleemnet fra dere der på stubben.

(Valgfri 4: Bruk det i sosiale medier og gi gjerne en tilbakemelding på hvordan det opplevdes.)

Klare for filterløst prat. #nofilterstubbene

Trengs det repetisjoner av denne øvelsen før den implementeres i dagliglivet uten hjelp av #nofilterstubbene, så er det fullt mulig å komme tilbake flere ganger. Det er en genial måte å øve seg på å vise og å ta imot sårbarhet, ikke-avbrytelser (noe jeg syns er DØDSVANSKELIG å slutte med, it’s a frikkin’ ADDICTION) og en litt rausere måte å være i verden på uten å føle seg helt avkledd, for du MÅ ikke snakke om vanskelige ting mens du sitter der og ser på bilene og folka som passerer; Men du KAN hvis du VIL. Og det er det viktigste jeg vil si. Du får lov, hvis du og din andre stubbevenn blir enige om at de skal brukes på den måten der og da.

Eller kjøp en FuelBox hos Berta, ca nesten omtrent samme konseptet egentlig ????

Jeg bor ikke så veldig langt unna (ca der ??? ??) og jeg lager relativt god kaffe óg, så hvis du vil banke på den røde døra (evt bruke ringeklokka som av og til er i stand) for en kopp eller bare sitte sammen med meg i hagen (eller joine meg i lukeleken ?????) en liten stund, så er du velkommen til det ???

(Og hvis du har lest helt hit og sitter der og tenker «hvorfor?», så sier jeg bare «hvorfor ikke?»)

Si meg, er du en håpende?

«Hva ville Johannes gjort?» Bokbad med Thomas Espevik og Peter Franziskus Strassegger på Mellombels.

I går var jeg og hørte på Thomas Espevik og Peter Franziskus StrasseggerMellombels på Bryne. Thomas har skrevet en roman som heter «Hva ville Johannes gjort?» fra Flamme Forlag.(Overkill av linking is underrated!!)

Peter hadde gjort et grundig forarbeid og stilte gode og direkte spørsmål for å belyse Johannes i boka og samtidig Thomas sin vinkling på hovedpersonen. Det var en ufattelig trivelig kveld, med tid til spørsmål fra «salen» og svar fra scenen.

Det fine med Thomas, er at han er en dyktig skribent, en som virkelig ser og lytter, en som undrer seg, rett og slett en menneskelig gravemaskin (minus bråket) som liker å komme til bunns i både sjeler, hendelser og teorier.

En annen fin ting med ham, er at han er en av de første som heiet på meg, musikken min og skrivinga mi da jeg begynte å blogge og komponere tilbake i 2005. Han inviterte meg til å ha konsert på Ålgård, og jeg fikk til og med synge sammen med et av mine aller største musikalske forbilder, nemlig Knut Anders Sørum. Jeg har likt stemmen og uttrykket hans siden bandet Expect var et faktum, og jeg kommer aldri til å glemme konserten deres på et fullstappa lokale i Kristiansand for mange herrens år siden.

Å møte kona til Thomas, Marte, var også en tydelig bekreftelse på at han er den fine fyren jeg alltid har trodd at han var.

Jeg skal ikke stikke under en stol at det jærske hjertet mitt led under dialektforvirringen hans og forstyrret av at det «regna» i mikrofonen til tider, men alt i alt satt vi i «salen» igjen med en følelse av å ha vært fluer på veggen i en interessant, velformulert og raus dialog mellom to forfattere med mange gode tanker, ord og meninger.

Å undre seg er viktigere enn å påstå. Spør du meg. #eq #emosjonellintelligens #relasjoner

Jeg tok meg selv i å tenke at denne samtalen kunne like gjerne vært på et bedehus som en pub, og tyngden av den teorien gjorde meg glad over at temaet «Tru i litteraturen» ikke lenger er verken svada eller mental sykdom, men noe veldig livsnært, aktuelt og givende for mange, samtidig som det også er utfordrende og provoserende for mange.

Fellesbetegnelsen er nok at det i hvert fall ikke er et nøytralt emne, samme hvor mye man kan tvinge seg selv til å tro det.

Jeg gleder meg til å finne ut hva Johannes ville gjort, for jeg har en følelse av at sluttspørsmålet mitt til Johannes ikke kommer til å være «er du en troende?», men heller «er du en håpende?»

#bokbad #mellombels #relasjoner #hopeheals

Se Meg!

«Seeee på meeeeeg, her sitter jeg heeeelt naturlig og bare ser opp til høyre på ingenting bestemt». Jeg liker å lage rolseposer. Mulig det er en medfødt defekt, jeg er litt usikker. Foto av H. Lovell.

Det kommende diktet skreiv jeg inne på mitt lønnkammer, der jeg finner etterlengtet hvile og fred en stakket stund. I hvert fall hvis jeg husker å låse døra.

Jeg snakker selvsagt om doen.

Jeg sjekker ofte facebook, eller scroller gjennom videoer eller leser noen av Jarles velvalgte ord (da ofte i flere omganger (utenfor doen óg), for SÅ lenge sitter jeg ikke på do, altså, tips til deg som vil få tyngden, bredden og dybden med deg i en langlesning).

Det er rart hva en tur på do kan gjøre med og for en. I hvert fall for meg. Jeg veit at du prøver å tenke «æææsj har hun telefonen med seg på do?!», men du veit det like godt som meg: Alle gjør det. Ikke alle passer på å legge den fra seg når de skal tørke seg, det er det eneste. Jeg har husket det til nå, heldigvis, og hygiene er viktig for meg. Har du et lønnkammer du har full fred og ro i (hvis du husker å låse døra)?

Uansett. Dette diktet skreiv jeg til Se Meg-stasjonen på Vigrestad, fordi arbeidet deres rører alle hjertestrengene jeg eier og har. Jeg fikk æren av å framføre det under basaren som ble arrangert i Varhaughallen, og jeg sa det samme til dem: Dette er et såkalt «dodikt».

Værsego’

Se meg! Hør meg!
Kjære, rør meg!
Jeg kjenner meg så inderlig alene.
Kan du se meg? Kan du høre meg?
Kan du være så snill og røre meg?
Jeg spør bare om dette ene.

Kanskje du ikke kommer på
At jeg ikke helt kan forstå
Hva som foregår inne i ditt hode
Du vet, det er jo en egen klode
Og jeg kommer ikke på
At du ikke helt kan forstå
Hva jeg lengter etter og trenger:
Et par hender som kan holde meg så jeg ikke kjenner meg så alene lenger

Kanskje jeg kan strekke ut min
Og så kan du kanskje strekke ut din
Så kan de ordene som sitter fast
bare sitte der mens vi i all hast
Finner en måte å møtes
Til vi finner ordene som forteller oss det hendene våre gjør best:
«Jeg kan se deg nå, kjære,
Du trenger ikke være redd lenger,
selv om jeg ikke alltid verken er eller har akkurat det du trenger
Jeg vil prøve å være nær
Vil du prøve å være her?
Jeg mister meg selv litt for ofte
Enten jeg er i kjelleren,
eller går meg vill på loftet
Men kanskje vi av og til møtes i forståelsens merkelige midtrabatt?
Da hadde det vært fint om det var dag og ikke natt
Sånn at vi faktisk klarer å SE!»

Det hadde vært no’, det!

«Tankar» i Jærbladet

Jeg har fått gleden av å dele noen av mine tusen tanker med Jærbladets lesere på fredagene i april. Håper de kan glede deg óg ?

Alt godt ??‍♀️???