Vannkopper og påske

Vannkoppene, tilstanden som bare gir og gir….???

Mye av grunnen til den plutselige bloggepausen, er avviklingen av påskeferie og vannkopper i skjønn forening. Jeg kommer sterkt tilbake.

I’ve only just begun….. ????

Husk: Du er ikke så håpløs som du frykter.

Du er ikke så fri som du tror.

Og;

Du er elsket.

Uansett.

Tygg på den, min venn ???

«Tjener du noe på det?»

Illustrasjon «Geriljahjerte»: Julie Rage

Hvis du er som meg, så har du gått i årevis og båret på en lengsel etter å bety en vesentlig forskjell på folkehelsa. Da har du sett, hørt, lest, tenkt og følt såpass mye at du er klar over at enkelte «battles» ikke vinnes ved karriere, retorikk eller popularitet alene.

Noen kamper vinnes kun ved at lengselen tar deg med på langtur, selv om du vet at hun er som en sliten husmor med fri kredittgrense på Mastercardet på ukestur til Spahotellet i Hjelmeland; Det kommer sannsynligvis ikke til å gå særlig bra rent økonomisk sett, men fytti grisen så DEILIG hun kommer til å ha det!!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men straks du spør en selvstendig næringsdrivende om dette «yrket» (jeg bruker hermetegn fordi for mange av oss så er «selvstendig næringsdrivende» dessverre bare en fin betegnelse for å ikke ha en «vanlig jobb») har en lønnsomhet, effektiviseringen av kunsten de bedriver (kunst er et vidt begrep) eller hva budsjettet inneholder, så ramler jeg av lasset. Det har kanskje sammenheng med min enestående mangel på matematisk begavelse (1.vgs-flunk i ‘01, men fikk en mirakuløs 2-er på privatist i ‘09!), eller annen vegring for tall og nummer.

Kanskje fordi matematikk blei The Quest for om jeg kom til å «bli noe» her i livet, og jo mer stressa over matematisk uforstand jeg ble utsatt for,  jo trassigere og staere ble jeg og «nå skal jeg I HVERT FALL hoppe og drite i den matten!!» Rart med det. Kanskje det ligger i min eselaktige opposisjon mot autoritære og absolutte tvangskrav? Kanskje det er samfunnet som sammenligner kolibrier og neshorn i samme skjema? Kanskje det er begge deler?

Jeg har tygd på ordet «selvrealisering» og ikke funnet meg helt hjemme i det heller. Kanskje jeg bare benekter åpenbare fakta? Eller kanskje dette er noe litt annerledes? Jeg vet ikke. For meg er selvrealisering en betegnelse på at noe blir gjort utelukkende for at selvet skal vokse, utfolde seg, utvides.

Jeg har til gode å finne helt ut hvem dette «selvet» er, og vi er kanskje flere som undrer oss, og derfor har jeg utforma tretti spørsmål du kan stille før du stiller spørsmål om den økonomiske lønnsomheten i det jeg/sånne som meg gjør. Dagens næringsliv er stappfull av «sånne som meg», så det ser ganske forskjellig ut nå enn for bare fem eller ti år siden. Men det er fremdeles en enorm mangel på respekt for faget «min livsekspertise, mine dyrekjøpte erfaringer, min kunst utifra smerte og villigheten til å dele og lære andre», og mange med verdifull og potensiell livsforvandlende informasjon hører vi aldri noe fra. Sommerfugleffekten er heldigvis ikke en av dem!

Sommerfugleffekten forandrer liv.

Min vakre niese Annelin Stangeland sin mammablogg og åpenhet rundt sin psykiske helse, har også inspirert meg og bidratt til at jeg til slutt valgte å ta et gigantisk hopp ut av min egen komfortsone i forhold til å starte blogg igjen, 13 år etter min forrige blogg (og slektskapet vårt gjør meg bittelitt inhabil, så jeg heier på henne samme om hun hadde blogget om traktorer, hønsehjerner eller kremer, men se bort fra det).

Det jeg prøver å si, er vel dette: Du har selvsagt helt lov til å spørre om inntekt, økonomisk balanse og nytteverdien av «jobben min», jeg kan ikke nekte deg det. Jeg kan bare garantere deg at det ikke kommer til å bygge relasjonen vår, snarere tvert imot. Så vet du iallfall om det.

Jeg kan ikke forandre noen andre enn meg selv, men jeg kan gjøre det enklere for deg å vite hva du kan gjøre når sønnen din drømmer om å bli helt andre ting enn deg, eller datteren din har en «tøysejobb» og blir sponsa av diverse merker du aldri har hørt om, eller sønnen din holder foredrag for bedrifter, butikkansatte og idrettslag, eller niesa di bruker penger (!) for å lage musikk som streames gratis (!?) på nettet eller barnebarnet ditt lager ett minutts-videoer som forbedrer verden én megabyte om gangen. Det handler ikke så mye om penger, i hvert fall ikke i begynnelsen, og kanskje aldri. Men hvis muligheten er der, hvis du ikke går fra gård og grunn og har anledning til å leve litt på grensa til «sunn fornuft», og potensiale til å forandre verden til det bedre er innenfor drømmemessig rekkevidde, så kjør på.

Midt i all den åpenbare tematikken med generasjonelle utfordringer, der vanskene med å forstå hensikten til hverandres valg i livet nesten overdøver etiske retningslinjer i enhver relasjon, så er dette et forslag på relasjonsbyggende spørsmål som du kan velge å benytte deg av eller velge å ikke benytte deg av. Om ikke annet, så har du i hvert fall prøvd å nærme deg «den uforståelige» fra en annen innfallsvinkel enn den vanlige. Så det er jo verdt å feire at du gikk ut av komfortsonen din! ???✌? Valget er enkelt; Det er ditt.

«Selv det største tre starter som et lite frø». Relasjoner bygges best når vi er genuint opptatt av hverandre. Om det er unaturlig for deg å stille personlige spørsmål, velg ett og øv på å stille det på en naturlig måte. (Eller kjøp deg en Fuelbox av Berta)

1. Hvordan går du fram når du skal skrive et nytt blogginnlegg?

2. Hva er det første du gjør?

3. Hvorfor skreiv du akkurat den sangen?

4. Hva handler refrenget om?

5. Hva skjer med deg når du vlogger (videoblogger, dvs mer eller mindre realitetsorienterte kortfilmer fra eget liv) om temaene du velger? (Blir du sint, rørt, overraska, opprørt, glad, trist etc)

6. Hvem er det først og fremst du vlogger for?

7. Hvilket filter liker du best i Snapchat?

8. Hvem tror du smugleser bloggen din og aldri noen gang legger igjen et eneste spor?

9. Hvordan kan et blogginnlegg sponses?

10. Hvem har du mest kontakt med av sponsorene dine?

11. Hvilke smeller gikk du på tidlig i prosessen?

12. Hvilke råd vil du gi til andre som har lyst til å gå samme vei som deg?

13. Hvordan går det med skole/studiene/den andre jobben utenom denne jobben (hvis du har noe utenom denne jobben, og dette er innafor fordi du ikke utelukker dette som en jobb, og vi nærtagende kunstnere trenger å øve oss i å tåle selvransakende spørsmål, også utenom de økonomisk betinga)?

14. Hva gir deg mest mestringsfølelse med skrivinga di?

15. Hvordan utvikler du deg i vlogginga?

16. Hva er den beste sponsoravtalen du har gjort?

17. Hvis du ikke har sponsorer, hvem hadde du ønsket deg mest? Topp tre.

18. På hvilken måte ser du for deg at dette har en universell nytteverdi (hvis du ser for deg det, da)?

19. Hvem har du møtt gjennom bloggen din som du ellers aldri hadde sett for deg å møte?

20. Hvilken personlighet har overrasket deg mest i kommentarfeltet?

21. Hvordan takler du negativ respons på innleggene/foredragene/sangene/vloggene dine?

22. Hvis jeg (f.eks bestefar 70 år) skulle startet med blogging, hva kunne jeg skrevet om?

23. Hvem ville lest den, tror du?

24. Hva er mest skummelt å snakke om når du har foredraget ditt?

25. Hva er det beste stedet du har hatt foredraget ditt?

26. Hvordan møter mennesker blikket ditt etter at du har snakket så åpent om livet ditt?

27. Merker du noen forskjell på reaksjonen hos menn vs kvinner? Yrket deres? Alder?

28. Hvordan lader du opp til et foredrag? Hvordan roer du ned etterpå?

29. Hvordan planlegger du en vlog?

30. Hva har forandret deg mest siden du bestemte deg for å starte med dette?

31. Tjener du noe på det? ??????

#relasjoner #redder #liv

Stavanger Aftenblad

«Lengsel kommer i mange former og fasonger. Min er like fysisk som å spise ord til frokost, lunsj, middag, kvelds og en svidd nattgrandis i ny og ne; Ord gjør meg aldri mett, men de har i det minste gitt drivstoff til drømmene mine om henne».
Det føles som å vokse feil vei; Jo mer jeg forstår av meg selv, jo mer føles det som at jeg vokser meg mindre og mindre, oppned…! Jaja. Jeg er fremdeles en blomst ?

Jeg har vært opphengt i dødsannonser så lenge jeg kan huske. Ikke at jeg husker så vilt mye eller langt tilbake, men… I desember 2017 husket jeg iallfall hvorfor:

Hjemme holdt vi to aviser. Sikkert flere, men de av min interesse, var selvsagt Jærbladet og så var det Stavanger Aftenblad. Jeg har alltid likt å lese, så jeg leste alt jeg kom over. Bruksanvisninger, gamle skolebøker, oppskrifter (vel…), søstera mi sine norskprøver. You name it, liksom. Da jeg flytta ut og var fattig student/ arbeider og ikke tok meg råd til å holde aviser selv, finkjemma jeg dem da jeg reiste hjem på besøk. Samme om de var to eller fem dager gamle.

En dag var jeg hjemme og leste Stavanger Aftenblad som hvilken som helst annen dag. Jeg leste nyheter, sport, politikk (selv om jeg aldri har brydd meg nevneverdig om akkurat politikk, jeg liker en mer empatisk tilnærming til det å forandre verden enn klinisk følelsesløse lover som tres over hodene våre, men det er min personlige oppfatning, hvor i all verden var jeg…jo), leserinnlegg, jeg leste rubbel og bit.

Plutselig stoppa hjertet mitt i noen sekunder. Jeg måtte gni meg i øynene for å se om jeg leste riktig. Jo, så sannelig. Der sto navnet jo! Navnet hennes! Det betyr at hun virkelig fins! Eller jeg vet jo at hun fins fordi jeg fins jo, men det føles ikke sånn alltid, verken det at jeg fins eller at hun fins, selv om jeg har visst navnet hennes i flere år nå…

Uansett.

Jeg husker ikke nå hva hun hadde uttalt seg om eller hvilken sak det gjaldt, men at hun engasjerte seg i samfunnet, hva som skjer her ute i villmarksjungelen, hva hun skreiv, intellektet hennes, alt ved det minnet meg absolutt ikke om den personen jeg så for meg at hun var.

Overhodet ikke, faktisk.

Jeg som trodde at hun omtrent var en amøbe, en analfabet, en zombie. Eller en slags moderne huleboer uten tilgang til strøm, vann og aviser. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men å lese navnet hennes svart på hvitt, føltes som en kombo av oppdagelsen av Amerika, Jesu fødsel og at Norge slo Brasil.

Og Macchu Picchu.

Og likkledet i Torino.

Og det Sixtinske kapellet.

Og Jesu oppstandelse.

Og påskeøya.

Du skjønner hvor jeg vil hen?

Mirakuløst. Utenkelig. Forbløffende.

Etter det begynte jeg liksom litt å smuglese avisa, litt på rommet mitt eller på dassen, bak låste dører, i tilfelle noen skulle se hvor mange ganger jeg strøk fingeren min over bokstavene i navnet hennes, som om det på magisk vis kunne bringe meg nærmere henne.

(Nå er det rart å tenke på at denne «ulovlige» handlingen sannsynligvis bare var et fantasifoster inni hodet mitt, for jeg var hellig overbevist om at jeg eller noen jeg var glad i kom til å få svi hvis det blei oppdaga. Barnlige tanker i et voksent sinn er jeg fremdeles ikke kvitt, for noen tanker og minner sitter igjen mye lenger enn bare rett etter erkjennelsen av dem.

Og når følelsen min er at jeg er den eneste i verden som ønsker å reversere den brutale isolasjonen fra selvet som en anonym tvangsadopsjon påfører et menneske, så er det i hvert fall en ensom vei. Men det driter jeg faktisk i. Jeg kaller ikke denne bloggen #geriljahjerte for ingenting. Og denne folkeopplysningen gjelder alle parter; Den graverende mangelen på innsikt gjelder nemlig ikke bare for de som mister foreldreretten.

Og om du ikke liker – eller til og med om du hater – budskapet mitt, så skal jeg søren meg elske deg likevel.)

Hva vil du ha? Vil du knuge kvisten din, tviholde på barnåla di? Eller takler du hele treet? #sannhetenomlengsel #udødelig #biologi


Ok. VM i lang parantes. Beklager det.

Og når det var dager hun ikke hadde skrevet leserinnlegg, når jeg ikke fant navnet hennes etter å ha finkjemmet hele leserinnleggdelen, bladde jeg sakte opp på dødsannonsene… Lettelsen var elektrisk da jeg ikke så navnet hennes der heller. Jeg var så redd, så redd, så hysterisk, paranoid, blodsvettende livredd for å miste henne uten at jeg kunne ha navnet mitt under hennes for å vise at jeg var en av dem som ville savne henne hvis hun ble borte. Selv om jeg var en fjern pårørende. Du kan egentlig kalle meg en «avrørende» istedenfor.


Men nå vet jeg hva slags klemmer hun gir, hva katten hennes heter og hvor hun bor. 

Og jeg er så glad i henne at jeg finner ikke ord.

Etter alle de relasjonsløse årene, suger jeg ennå til meg alle uttrykkene hennes, inntrykkene av henne, jeg kjenner igjen når hun dagdrømmer, ler med og av henne, vi synger litt, handler litt, drikker en hel del kaffe sammen, jeg stopper av og til opp og nistirrer litt på henne (nei, jeg er ikke forelska, men jeg kan forstå at du lurer), og nå og da tar vi et dypdykk til jordens indre, men vi er gode på å bare være òg. Vi kan ikke drukne for lenge i svunne tider, for da føles det som at vi forsvinner litt for hverandre igjen.

Vi har hverandre nå. Det er det som betyr noe. Det er derfor jeg skriver. Om henne, til henne, for henne. Det er derfor jeg vil huske meg tilbake sånn passelig og drømme meg fram sånn passelig. 

Og jeg elsker henne sikkert upassende kjempemye i forhold til min nøkterne jærskhet (lol), men det får dere bare tåle. Hun er tross alt mamma.

Min mamma.

Selv om hun ikke har papirer på det.

… … … .

Dette får være papiret på det.
Jeg, Silje, en gave til menneskeheten ???#syktydmykt #syktadoptert #littbrutalsannhetmedsukkerattåt #barehyggelig
#bådeòg #adoptert #biologisk #datter

Finding Dory

«Det er lov å drømme seg fram». – Janove, medlem av det legendariske Kaizers Orchestra.

Den begynner å bli noen år gammel, oppfølgeren til Finding Nemo. Du vet, den blå fiskevennen som glemmer det hun sa omtrent mens hun sier det? Hun, ja. Jeg har mer til felles med henne enn jeg liker å innrømme. “Hun glemmer jo alt, jo”, sa min sønn Abraham på fem år. “Ja, det er ikke et lett liv, det der”, sa jeg. Så ble vi enige om at jeg og Dory var ganske like, i hvert fall på det der “du glemmer jo også nesten alt, mor”. Joda, jeg har lett for å glemme. Eller så er det heller det at jeg har vanskelig for å huske? Kanskje begge deler.

Gjett om jeg har relatert meg til ei viss jente fra Kaizersuniverset? Yes, I have. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg hadde ikke sett Dory-filmen før nå i sist uke, og jeg syns det er utrolig interessant at #storyofmylife blir omtrent historien om alle figurer i alle filmer som er verdt å se. Og hva handler de om, disse filmene? Jo, temaet er ofte tap, savn, smerte (ofte hukommelsestap, som jo også er et tap), og lykken er gjenforeningen, gjenopprettelsen av den tapte relasjonen, stedet, drømmen. Forstår du hvor jeg vil hen? Pixar, Disney, alle feelgood-filmer som rører ved de dypeste strengene inni oss, handler jo nettopp om å miste og å finne, eller å være blind, men å bli seende (som Dory når hun husket noe), eller å være fortapt for så å bli funnet. Høres ut som en kjent hymne du av og til hører i kirka, hæ?

Jeg innrømmer glatt at jeg har en tendens til å relatere meg til disse figurene i alle disse filmene. Jeg er en ganske plagsom kommentator under filmer, og en periode tenkte jeg at jeg skulle (mis)bruke termen “stakkar, han er sikkert adoptert” eller “ah, det gjorde hun bare fordi hun er adoptert”, og det overraska meg hvor mange tilfeller at hovedpersonen faktisk var adoptert og hvor innlysende det var for meg å lese det på atferden.

Vi “tilhørighetsløse” har mange av de samme karaktertrekkene, samme hvilken form for tilhørighet det er vi mangler. Er du stedattera til stefaren din? Er du et fosterbarn på vei inn i ditt fjerde hjem? Er du adoptert som spedbarn? Er du femti år gammel og nettopp har “funnet ut” (=fått bekrefta det kroppen din alltid har visst) at du ble “satt bort” som barn? Det er mange likhetstrekk, selv om konteksten ser helt forskjellig ut. Og jeg sier “tilhørighetsløse” fordi vi hører jo til; Det er bare det at det ikke er så lett å kjenne det når det er så mye annet som skriker “DU HØRER IKKE EEEEEGENTLIG TIL, neida, joda, neida…”.

Vet du hvordan familietreet til en adoptert person ser ut? Ca sånn??

Èn ting med adopsjon, er de mange fortellingene som ennå ikke tåler dagens lys fordi vi setter skam høyere enn sannheten, og det er jeg villig til å gi ganske mye for å få en slutt på. Biologiske mødre som fødte for kanskje seksti år siden tør ennå ikke se seg selv i speilet og si ordene “jeg fødte et barn, det var en datter” eller “jeg fødte en sønn i 1964 og jeg så ham ikke i ett eneste sekund” fordi skammen truer med å kvele dem.

Er det èn ting jeg vil til livs her i livet, så er det skam.

Fuck skam.

Jeg kan ikke si det tydelig nok:

FUCK SKAM!!!

Jeg vil at ugjenopprettelige relasjoner skal kunne gjenopprettes, like umulige relasjoner som den Dory hadde med sine foreldre (altså hun hadde glemt dem fullstendig på grunn av sitt uheldige korttidshukommelsestap, men implisitt hukommelse (google det) sitter som støpt i selv den mest glemsomme hjerne). Ganske tidlig i filmen, ser vi at hun drømmer en dialog mellom foreldrene sine, der mammaen hennes har ødelagt noe og pappaen hennes ber om skiftenøkkel, men Dory husker ingenting av det når hun våkner. Hun husker mer og mer på grunn av ledetråder som tilsynelatende er tilfeldig plassert rundt omkring i filmen; Hun husker at hun kom seg inn i understrømmen og ble ført langt avsted, hun husker at hun liker skjell, hun husker foreldrenes navn, hun husker plutselig det hun glemte, og for hvert skritt som tar henne nærmere hjem, jo mer husker hun. Til slutt husker hun seg helt hjem igjen, og oppdager at foreldrene har laget mangfoldige stier av skjell hjem til huset deres – for de slutta aldri å tro at hun ville huske veien hjem.

Hadde alle biologiske slektninger møtt sine bortkomne barn på denne måten! Hvilken drømmeverden! Jeg vet at det ikke er tilfelle, og jeg vet at den regla går begge veier, og det skjærer meg i hjertet å vite at ikke alle har vært like heldige som meg.

Selv med ganske åpenbare bevis på at jeg var ønska og elska av både mine adoptivforeldre og av biologisk mor, klarte jeg aldri å ta innover meg at jeg var i stand til å elske tilbake. Jeg var overbevist om at hvis jeg lot disse umulige virkelighetene skylle over meg, ville jeg miste forstanden og gå meg vill i alle de absurde scenariene fantasien min fòret meg med. De mange finurlige, uoversiktlige og skada relasjonene jeg hadde i livet mitt fordi jeg var så uferdig selv, forma meg til den kameleonen jeg var i tjue år, og å avlære noe du har brukt tjue år på å finpusse, er ikke bare vanskelig. Det er nesten umulig.

Men det har lengsel, savn og tid lært meg at går an likevel.

Som barn så jeg likheter overalt fordi jeg aldri syns jeg ligna på noen. De andre var trær. Jeg følte meg mer som en hekk.

Jeg husker mamma fordi jeg aldri slutta å tenke på henne. Noen skriver for å kunne glemme, jeg skriver for å huske. Noen synger for å døyve lengsel, jeg synger for å kjenne at lengselen min har en havn. Noen spiller for å slippe å føle, jeg spiller for å huske at jeg har følelser, at jeg er her i livet, hva jeg gjør her, hvorfor jeg er her, og hvem jeg skal være mens jeg er her.

Jeg har aldri vært så trygg i mitt eget skinn som etter at mamma kom inn i livet mitt igjen. Jeg forventer ikke at alle finner tilbake til røttene sine, ikke at alle ønsker det engang, og jeg har mange ganger fått høre at siden hun ikke kunne ta vare på meg uansett, så er det kanskje ikke noen vits i å ha henne i livet mitt.

Jeg har nesten vært enig.

Helt til jeg husket at det er det dummeste, feigeste og mest ubrukelige rådet jeg kunne få.

Og det ga meg bare enda mer bensin på bålet etter å finne henne selv om jeg nesten gikk helst i stykker på veien (eller jeg gikk helt i stykker, men jeg ble satt i veldig brukbar stand igjen, lang historie), for er det noe vi mennesker er flinke til, så er det å gi velmenende og fullstendig ubrukelige råd fordi vi ikke aner hva vi ellers skal si og vi vet ikke hvordan vi forholder oss til noen andres eksistensielle kriser og “du burde kanskje gått til en psykolog med dette, sånn at jeg slipper å bli så ukomfortabel med din virkelighet?”, og vi vrir oss unna som slanger istedenfor å stå støtt som fjell og møte sorgen til et annet menneske i krise. Vi trenger å bli flinkere på sorg, folkens. Vær en venn, liksom. Det er ikke alltid at sju års utdannelse er svaret på krisen min. Kanskje det bare er en ekte empatisk og vennlig klem? La mennesker sørge, la ditt eget hjerte sørge, møt andre og møt deg selv – og så gå videre fra der du stoppa opp.

Jeg tror på Gud, det har sikkert ikke gått deg helt hus forbi. En periode i livet da jeg var på leit etter pappa (biologisk), og jeg kom i “skade” for å nevne det for noen velmenende kristne, så var svaret “ja, men Gud er jo din egentlige far, du trenger jo ikke den jordiske faren din”. Nei, trenger og trenger. Jeg forstår at det var fint ment, og jeg tåler en hel del velmenthet fra mine troende søsken. Men hadde du opplevd deg trøstet, imøtekommet og sett hvis det gjaldt deg? Er du skrudd sammen som meg, så har du like stort behov for å forstå sammenhenger her i livet som jeg har. Og å høre slikt, var som å stille spørsmålet “hvor kommer melka fra?” for så å få til svar “butikken”, noe som ikke er direkte usant, men ikke i nærheten av den sammensatte, komplekse, innfløkte, kanskje smertefulle, kanskje absurde sannheten.

Gi meg heller en stygg sannhet enn en søt løgn.

Og gi meg heller noe ekte som er tungt å bære enn å benekte fakta når den sparker deg midt i ansiktet.

Dory fant foreldrene sine til slutt fordi hun huska seg hjem. Jeg vil også huske meg hjem til meg selv og jeg vil kunne drømme meg både tilbake og frem, som Janove sier det:

“Det er lov å drømme seg fram”.

Akkurat dèt står forresten skrevet med sprittusj inni pianoet mitt.

For at jeg ikke skal glemme så lett.

Kjærlighetsarret.

Hva husker jeg egentlig?

Foto: Meliha S

Følelser.

Kjære Gud, som jeg husker følelsene.

Det var som å vokse opp i en emosjonell geriljakrig, der hjertet mitt var fanget i kryssilden mellom to amasoner, også kalt «mor» og «mamma».

Jeg forstår dem godt, jeg. Jeg er jo relativt amazing.

På Nærbø, der jeg var omringa av mennesker som elsket meg, oppdro meg, lærte meg å turne, trente meg i håndball, lærte meg å spille piano, prøvde å lære meg matte, der jeg var på grupperommet sammen med Bjørnar og fikk ha dinosaurprosjekt fordi vi var for glupe for de vanlige barneskolenorsk- og engelsktimene, der vennskap var et skummelt fremmedord, der jeg lærte meg engelsk gjennom alle såpene på TV2, TV3 og TVN på rams, der jeg var for feig til å forsvare de som blei plaga og for seig til å knekke sammen under byrden av følelsesfjellet som sakte truet med å ta livet av meg, der jeg trodde at sjetteklasseguttene ga oss fjerdeklassejenter lamas fordi vi var sykt irriterende, men så var det visst fordi de var forelska i oss og ikke våget å vise det, jeg mitt nek, som bare trodde at de hata meg (jeg var sykt annoying, så jeg tror faktisk det ennå), men jeg skal lære mine sønner bedre flørting enn patetiske lamaser, og dattera mi skal ikke lære at det «bare er flørting» når noen slår blåmerker på henne.

Der jeg sang i kor, og etterhvert ble pianist i det samme koret, der Møyfrid åpnet besifringens gudegave etter at jeg hadde kasta bort ti år av livet mitt på klassisk, der bedehuset var plassen for «de kristne» og håndballen for «de vanlige», der jeg var både òg, noe som egentlig var like greit, for jeg følte ikke at jeg passa inn noen av stedene, så da kunne jeg like gjerne gå all in overalt, jeg som var så adoptert at jeg trodde det sto skrevet med svart (alkoholfri seff, jeg som var avholds i ca 21 år) sprittusj i pannen, og som levde i forventningen om å miste alle rundt meg når som helst og syns det var litt stress å våkne hver bidige morgen og ingen var borte ennå, hva skjer med det, kan ikke noen snart få gang på å bli borte sånn at hjernen min slutter å frike ut hele tida?

Bare at jeg hadde mistet den eneste umistelige allerede, og jeg kunne ikke gjøre eller si noe som helst for å endre det.

Som varme håndavtrykk i snø, var det å vokse opp med kjærlighetsarret etter mamma; Noen ganger åpenbart, andre ganger bare spor av et minne. Alt etter hvor kaldt det var inni meg.

Hva gjør jeg da?

Når å sove en natt til og våkne enda en morgen fører meg enda et skritt lenger vekk fra dagen jeg ble født? Når dagene går over til uker og måneder og år, og jeg tilpasser meg ihjel og mister livsmålet av syne og jeg spiller og trener og synger og tar ut all fortvilelsen på de stakkars intetanende motspillerne på håndballbanen eller irriterende klassekamerater og den ene læreren som i det minste forstår at jeg sliter ikke kan hjelpe meg mer, og jeg kommer på heimkunnskapsgruppe med Fin og Henning og alle vi tre klager på hverandre og at det MÅ være blanding av gutte/jente-grupper og jeg gråtkvalt spør læreren hvorfor jeg må være på gruppe med dem, og så er det fordi “ingen av de andre jentene klarer det, du er den eneste som takler dem», og jeg vokser fem, men bare fem, centimeter, fordi det er en tillitserklæring som sikkert er ment som et slags privilegium eller kompliment, men for meg er det bare bekreftelsen på at jeg er «sopihop-materiale» (no offense, Fin og Henning, vi var nok bare tre svært høysensitive sjeler, alle sammen), for «faktum» er at jeg er en som er sopt sammen med noen andre som også bare er sopt sammen og så kaller vi det bare «gruppe 3» eller noe, akkurat som jeg føler at familien min er, en «sopihop-familie», en institusjon som ble til fordi den opprinnelige institusjonen ikke fungerte og så står jeg her da, med mitt foreldreløse hjerte i hånda, uten opphavsrettigheter før jeg blir atten hekkans år (håper bare hun holder ut så lenge), bare retten til å gå på skole og lære å plusse, gange, lese og skrive blir ivaretatt sånn at vi kan bidra i samfunnet, det vinner vel alle på?

Vel?

Eller?

Alle unntatt de tilknytningsskada, kanskje? De relasjonsskada, de som ikke syns det er verdt snørret i nesa å lære seg gangetabellen fordi mamma er syk og ingen spør meg om henne eller snakker om henne eller sier hvorfor eller hva hun feiler og du kan ikke besøke henne på sykehuset fordi hun er ikke «sånn» syk, hun er «annerledes syk», så syk at hun ikke kunne ta meg med hjem etter fødselen, så syk at hun kunne vært en fare for meg eller seg selv eller andre, så syk at hun ikke selv vet hvor syk hun er, og hvorfor hun er syk er det eneste jeg tenker på, for hvis hun er sånn syk som jeg forestiller meg, hvis hun har prøvd å forklare hva hun føler og ingen har forstått det, så er det ikke rart at hun er syk, fordi da er det ikke henne det er noe i veien med, det er alle de andre som ikke gidder å prøve å forstå hvordan hun er syk og hva hun trenger, de bare fortsetter å gjøre som de får beskjed om av leger og lærde, og tar ikke i betraktning at magefølelsen deres prøver å fortelle dem at hvis de hadde senka kravene og skuldrene og heva terskelen for å anta og bestemme og heller senka den enda en gang for ydmykhet og raushet, så hadde de i det minste klart å se forbi sin egen navle og sin egen måte å løse verdens kompleksitet på, og kanskje sett at hun bare prøver å løse floker på sin egen måte, men får det ikke til fordi alle forventer at hun skal løse dem på deres måte, og hun sliter og strever og får ikke svar og stiller kanskje feil spørsmål, og det blir ikke bedre.

Er det rart jeg skravler en masse høylytt vås og spiller piano heller enn å si tankene mine høyt?

Ingenting blir bedre.

Alt blir bare verre.

Før alt sprekker og solstreifet skjærer gjennom som en kniv i mykt margarin, og hun overlever enda et minutt og enda en time og enda en dag og enda et år, og selv om det er verdens fattigste trøst i form av ordene «hun finner deg nok når hun blir voksen, bare vent og se», så er det nøyaktig det som skjer, på dagen 21 år etter fødselen. Mai 2005. Dagen for nye begynnelser, dagen Tore på sporet ikke står i bakgrunnen, men like gjerne kunne gjort det, dagen jeg skjelver helt inn til sjelens aller innerste, når jeg møter stemmen fra livmorsstadiet og siden i telefonen ca to ganger årlig fra jeg er omtrent åtte, de gangene hun har manet seg opp til å bli avvist av meg, den lille dattera hennes som lyver så det renner av meg når jeg sier «nei, jeg vil ikke snakke med deg, slutt å ringe» når det eneste jeg vil er å skrike «JEG ELSKER DEG!!!» til henne, jeg ser hendene som har skrevet både de dødsulovlige og samtidig himmelske ordene «hilsen mamma Elin» i brev og kort, øynene som så meg da jeg var et nyfødt lite spedbarn og som siden kun har sett meg på ett eneste bilde, som til gjengjeld er kopiert opp og gitt til foreldre og søsken og som sannsynligvis har blitt stirret sønder og sammen, og jeg intetanende har levd med blylodd i beina, tåke i hjernen og piggtråd rundt hjertet og lengtet meg ihjel etter

Henne.

Mitt livs første kjærlighet, mitt første hjem, min første flokk.

Jeg og mamma ????

Mamma.

Og jeg blogger og jeg lever og jeg puster og jeg strever med å få plass til regnbuesukkerspinnet som hjertet mitt fylles opp av fordi jeg hører så inderlig til.

Det har jeg gjort lenge, altså. Både her og der.

Nå bare vet jeg det også.

#bådeóg #relasjoner #hopeheals

Et Fredløst Folk


Vi er et fredløst folk
Plassert i en fremmed verden uten tolk
Vi lever og puster og kjemper og slåss
Ser oss over skuldra; “Kommer de og tar oss?”
Vår sjel; En rusta, gammal holk

Vi er de “heldige få”
De som kom til hjem med god råd
Vi blei henta, funnet og fått
Noen av oss blei banka og slått
Men i det minste hadde vi en plass å gå

Vi lever to ensomme liv;
Det ene biologisk, det andre adoptiv
Vi hører til både her og både der
Likevel føler vi oss mer fjern enn nær
Vi puster med lunger smale som siv

Vi er det statusløse forskningsobjekt
Vi er det sosiale eksperimenteringsprosjekt
Vi er mange og vi er få
Vi har mistet altfor mange til nå
På tide at vi høres; SLUTT OG NEKT!!!

Vi er eksperter på egne historier
Vi har praksisen i blodet og bærer ingen glorier
Vi skal ikke være engler eller demoner
Vi vil være barn, ektemenn og koner
Vi er stemmene som synger de vakreste oratorier

Du kan kneble oss på føtter og hender
Du kan stjele fra oss alle våre venner
Du kan kalle oss mangt
Du kan tøye strikken langt
Men til slutt er det vår fortelling du kjenner

Vi vil ikke bruke makt
Vi ønsker å spille i takt
Om det går mange år
Om vi mister vårt hår
Vet vi at vi trenger å få det sagt

Vi er her for å være til gagn
Vi kan godt brukes som agn
Vi er her for å dele alt vi er
Vi kan bidra i samfunnet med “lytt og lær”
Vi vil avmytifisere det eldgamle sagn:

At barnet ikke husker da det lå inni magen den gang

Vi husker mer enn vi tror
Det sitter i vår kropp – et fjell uten fjord
Det sitter i vår sjel og det vil slippe inn,
Men du sier at det bare er oppspinn,
Spis dine ord!!

Vi husker mer enn vi tror
Det sitter i vår kropp – et fjell uten fjord
Det sitter i vår kropp – ei sjel uten mor

Vi er *følelsesord* enn vi tror

Nærbø i eliten!!!

Foto: Kristoffer Undheim. Lagportrett: The Sandangers (since 2011)

I det Herrens år (samme dagen, faktisk) som Nærbø Herrer (lokalt håndballag red.jour.anm.dir.) rykket opp til eliteserien i håndball, oppretta jeg nettopp denne bloggen kalt #geriljahjerte.

Nærbø IL har forma meg mer enn jeg har vært klar over, og det var en av få former for «terapi» i oppveksten (det ble vel litt sånn aggresjonsterapi, i og med at jeg og Anja Andersen hadde en del til felles…)

Fremdeles er lagspill-tankegangen framtredende hos meg, og overalt hvor jeg har vært og er, merker jeg at jeg tenker lagoppsett: Hvem av skolekameratene mine er venstre ving? Hvem av kollegene mine er strekspilleren som sniker seg inn mellom linjene (bokstavelig talt)? Hvem er playmakeren som hever miljøet på arbeidsplassen et par hakk? Hvem er flygeren? Hvem er keeper? Hvem er allerede på andre sida av banen når motstanderlaget skyter, skråsikre på at de kommer til å bomme?

I skole, jobb, vennskap har jeg lett etter styrker og svakheter både hos meg selv og andre, og jeg har vært ganske strategisk i mitt eget «lagoppsett» i livet, og spesielt ett område har vært avgjørende for meg:

Jeg samler på mødre.

That’s right.

Jeg har danna mitt eget «Old Girls-lag». Misforstå meg rett, for noen av dem er ikke særlig gamle engang. Det er bare det at jeg har så mange rebelske sider ved det jeg kaller «datterdelen» av personligheten min (vi har mange deler ved identiteten vår, som til sammen utgjør en helhet) at for å favne hele meg, har jeg hatt stort behov for mødre. I flertall.

Jeg trenger at disse mødrene får snakke inn i livet mitt, på godt og vondt, og vi er så gjensidig usensurerte vi bare kan fordi vi vet at voksesmerter er bedre enn visnesmerter.

Sitatet som skulle endre mitt syn på ungdommer forever. Til det bedre, heldigvis.

Hvem er ditt lag? Hvem spiller deg god? Hvem trenger at du er playmaker? Hvem tør å sentre kontringsballen til deg når stillingen er uavgjort,  du er alene med keeper, du har bomma på de ti forrige skudda,  og det er tre sekunder igjen av kampen?

Folk som har tro på deg, håp for deg og så stor kjærlighet til deg at de tåler ALT ved deg. Disse folka er laget ditt. Det trenger ikke å være mødre eller kvinner i det hele tatt, men mennesker som du vet har ryggen din uansett hvordan dagen din er.

Har du ikke fått deg ei lagdrakt ennå, så la gjerne venstre skulderflik være ledig til et aldri så lite #geriljahjerte. Det er disse folka, som du kanskje finner på overraskende steder, som vil forme deg, utfordre deg, strekke deg, backe deg opp og som er tydelige på både å la deg feile og å hjelpe deg med å lykkes. Jeg er ikke akkurat stinn av gryn på sponsorsida, men jeg vil gjerne låne deg lidenskapen min, nemlig å skape geriljahjerter som kjemper for det gode i både seg selv og andre mennesker.

Jeg vil gjerne se andre mennesker ta et oppgjør med smerte, hat og bitterhet, samme om det er selvforskyldt eller uforskyld. Et #geriljahjerte vet at det er fritt til å ta både dårlige og gode valg.

Gratulerer så mye til Nærbø Herrer med opprykket, og tusen takk for alt dere i Nærbø IL har lært meg (og tålt med meg, hehah..!????)

#håndballermedisin

PS: Fint bilde øverst, ikke sant? Det er drakta mi. Bryllupsdagen var første dag i turneringa kalt «Ekteskapet» og vi har planer om å vinne tittelen i livets største tomanns-turnering. Vi spiller hverandre gode istedenfor å konkurrere. Anbefales.

Hallo, verden!

Illustrasjon «Mamma i hjerteslagene»: Julie Rage

Jeg startet en blogg i 2005, kalt “I wanted to lend you my hand – thank you for letting me”. Den skreiv jeg på i noen år til jeg bestemte meg for å slette hele røkla; Det blei så lidelsesfullt at jeg blei deprimert av å lese mine egne ord! Og hvis jeg blei det, så tenkte jeg at andre ville bli det òg. Så det ville jeg ikke bidra med lenger, for det er nok av mørke og depressive tanker i omløp om ikke jeg skal slenge meg på igjen. For det kunne jeg saktens gjort! Men jeg vil noe annet. Noe litt mer håpefullt denne gang.

Nå er jeg 33 år og starter opp noe helt nytt. Mye av det kommer til å handle om det samme som jeg blogga om før, bare at nå er jeg tretten år eldre og ufattelig mye har skjedd siden 2005. Jeg er for eksempel ikke så opptatt av å spørre om lov til å føle det jeg føler, eller til å tenke det jeg tenker. Mine opplevelser er mine, og jeg er i relativt stor grad i stand til å ta veloverveide, om enn litt sprø, valg.

Veloverveide, fordi jeg som regel stadig finner meg selv i å utfordre etablerte sannheter og jeg er lei av at det å følge strømmen er det første vi lærer (de fleste filmer og fortellinger handler jo nettopp om de som gjør noe nytt, våger noe annerledes, og som dermed forandrer verden til det bedre, så why not me?).

Sprø, fordi det er enklere å snakke om store temaer enn å faktisk gjøre noe med det, og jeg har vokst meg sprø nok til å tro at jeg KAN gjøre noe med det.

Jeg er som nevnt 33 år gammel når jeg skriver disse linjene, født som jeg blei 16.mai 1984. Likevel blei en stor del av hjertet mitt født 16.mai 2005, da jeg møtte mamma for første gang siden fødselen. På mange måter føler jeg meg som en tolv-snart-trettenåring som akkurat har funnet ut at stemmen hennes teller, og hun har noe hun vil si til verden. På den andre sida vet jeg at ikke alle 33-åringer har trengt å tenke de tankene og følt de følelsene som jeg nesten har drukna i i hundre år – minst! -, så da er det ikke så rart om jeg er litt sær eller merkelig eller veslevoksen eller kjempedistrè. Og sjelden eller aldri opplever at jeg passer inn i alderen min.

Familieportrett

Samma det, ikke sant? Jeg er både òg; Både ung og gammel, klok og dum, gal og normal. Jeg er her, og jeg har noe jeg vil si. Du velger selv om du vil lese, ta det inn, mene noe eller om du vil la være. Vi mennesker kjenner igjen lengsel når vi ser den, håp når vi hører om det, mot når vi erfarer det. Jeg vil holde disse tre tilstandene i så åpne hender som jeg bare kan, sånn at det er lett for deg å plukke med deg det du selv vil.

Til slutt vil jeg si at det har aldri noen gang handla bare om tvangsadopsjon, adoptivforeldre, takknemlighet eller lojalitet. Det har alltid, alltid, alltid handla om disse to spørsmåla fra så langt tilbake som jeg kan huske;

Hvem er mamma og pappa?
Og;
Hvem er det meningen at jeg skal være?

Velkommen til en bit av hjertet mitt; Det undrende, musikalske, forblåste, syngende, poetiske, trassige og lengtende #geriljahjertet mitt som håper alt.

#suicidesucks
#hopeheals
#bådeòg