Geriljasommer

Grinebilde fra siste barnehagedag for eldstemann ? Mye som skjer i både indre og ytre liv i 2018!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidligere, når jeg har lest setninger som «Jeg har vært litt stille på bloggfronten i det siste», har jeg ofte tolket dithen at «jeg har ingenting å skrive hjem om». Jeg spiser fordommene mine til frokost i dag, for det er i hvert fall ikke tilfelle i mitt liv.

Jeg vil ta sommerferie nå og finne ut hvordan jeg vil bruke denne plattformen som blogging er.

Det har vært gøy og interessant å eksperimentere med innhold og design i noen måneder nå, og jeg vil ta en pause i sommer for så å starte opp igjen til høsten. Jeg vil bruke mer tid på å finne ut hvordan jeg vil formidle hvor viktig alle parter i adopterte, foster- og donor-relasjonene er og hvordan jeg kan gjøre det mest mulig relaterbart over hele fjøla. Lett for meg å si at jeg har et tema og en brann som alle kan kjenne seg igjen i når jeg står i startgropa og først nå endelig har skjønt at det er sosial relasjonsentreprenør jeg er…! Jeje. Alt har sin tid. Kall meg bare relasjonsforsker, du. I’m okay with that.

Feirer et gyldent halvår med dette gylne gjensynet med ei gylden fotballdrakt fra et lag jeg så spille i det gylne år 2007. Gjenbrukt er velbrukt ????

Les gjerne om igjen de innleggene jeg har skrevet til nå. Spesielt anbefaler jeg innlegget om geriljahjertet Jørgen. Det gir meg sykt mye håp for hverdagsmirakler og andre umuligheter ????

Helt stille blir jeg jo aldri??? Du kan jo komme på sommerkonserten på Voll Ysteri torsdag 5.juli kl.20.00. Min nyeste musikkrelasjon Arild Aanensen joiner på gitar og vi lover seriøst god stemning. Arilds jobbsøknad til meg var forresten å spille inn en sang jeg skrev sammen med Alien Ken (Ken Ove G. Johansen) og legge den ut på Instagram. Genial søknad!! Nesten som han geniale ølbryggerens CV var å levere en kasse med øl til bryggeriet han ville jobbe i. I’m lovin’ it ???? Sangen heter forresten «You» og finnes overalt hvor musikk kan streames. Aleksander With har også en versjon av låta, hvis du vil høre den med mannestemme heller?

Uansett! Ses vi???‍♀️

Arild Aanensen og undertegnede på sjekken av lyd/lokale på Voll Ysteri (skal sies at jeg har på to lag med gensere, what was l thinking, haha!) Vel møtt torsdag 5.juli kl.20! De vil ha åpen kafé fra kl 15-18, så kom gjerne da også ??☕ (foto: Hanna)

Ellers har jeg noen flere låter ute på iTunes og Spotify. Ifølge enkelte er «Jentå i speilet» og «Free» to perfekt «bare aller siste låt før jeg skal sove»-sang. Dette til info?

Peace and love til alle dere geriljahjerter der ute, dere som holder håpet høyt midt i håpløsheten, dere frø som overlever i knusktørr jord, dere som finner opp nye språk når ordene ikke strekker til. Og dere som møter oss der vi er. I salute you and your emotional intelligence????

På gjensyn ?

Hva husker jeg egentlig?

Foto: Meliha S

Følelser.

Kjære Gud, som jeg husker følelsene.

Det var som å vokse opp i en emosjonell geriljakrig, der hjertet mitt var fanget i kryssilden mellom to amasoner, også kalt «mor» og «mamma».

Jeg forstår dem godt, jeg. Jeg er jo relativt amazing.

På Nærbø, der jeg var omringa av mennesker som elsket meg, oppdro meg, lærte meg å turne, trente meg i håndball, lærte meg å spille piano, prøvde å lære meg matte, der jeg var på grupperommet sammen med Bjørnar og fikk ha dinosaurprosjekt fordi vi var for glupe for de vanlige barneskolenorsk- og engelsktimene, der vennskap var et skummelt fremmedord, der jeg lærte meg engelsk gjennom alle såpene på TV2, TV3 og TVN på rams, der jeg var for feig til å forsvare de som blei plaga og for seig til å knekke sammen under byrden av følelsesfjellet som sakte truet med å ta livet av meg, der jeg trodde at sjetteklasseguttene ga oss fjerdeklassejenter lamas fordi vi var sykt irriterende, men så var det visst fordi de var forelska i oss og ikke våget å vise det, jeg mitt nek, som bare trodde at de hata meg (jeg var sykt annoying, så jeg tror faktisk det ennå), men jeg skal lære mine sønner bedre flørting enn patetiske lamaser, og dattera mi skal ikke lære at det «bare er flørting» når noen slår blåmerker på henne.

Der jeg sang i kor, og etterhvert ble pianist i det samme koret, der Møyfrid åpnet besifringens gudegave etter at jeg hadde kasta bort ti år av livet mitt på klassisk, der bedehuset var plassen for «de kristne» og håndballen for «de vanlige», der jeg var både òg, noe som egentlig var like greit, for jeg følte ikke at jeg passa inn noen av stedene, så da kunne jeg like gjerne gå all in overalt, jeg som var så adoptert at jeg trodde det sto skrevet med svart (alkoholfri seff, jeg som var avholds i ca 21 år) sprittusj i pannen, og som levde i forventningen om å miste alle rundt meg når som helst og syns det var litt stress å våkne hver bidige morgen og ingen var borte ennå, hva skjer med det, kan ikke noen snart få gang på å bli borte sånn at hjernen min slutter å frike ut hele tida?

Bare at jeg hadde mistet den eneste umistelige allerede, og jeg kunne ikke gjøre eller si noe som helst for å endre det.

Som varme håndavtrykk i snø, var det å vokse opp med kjærlighetsarret etter mamma; Noen ganger åpenbart, andre ganger bare spor av et minne. Alt etter hvor kaldt det var inni meg.

Hva gjør jeg da?

Når å sove en natt til og våkne enda en morgen fører meg enda et skritt lenger vekk fra dagen jeg ble født? Når dagene går over til uker og måneder og år, og jeg tilpasser meg ihjel og mister livsmålet av syne og jeg spiller og trener og synger og tar ut all fortvilelsen på de stakkars intetanende motspillerne på håndballbanen eller irriterende klassekamerater og den ene læreren som i det minste forstår at jeg sliter ikke kan hjelpe meg mer, og jeg kommer på heimkunnskapsgruppe med Fin og Henning og alle vi tre klager på hverandre og at det MÅ være blanding av gutte/jente-grupper og jeg gråtkvalt spør læreren hvorfor jeg må være på gruppe med dem, og så er det fordi “ingen av de andre jentene klarer det, du er den eneste som takler dem», og jeg vokser fem, men bare fem, centimeter, fordi det er en tillitserklæring som sikkert er ment som et slags privilegium eller kompliment, men for meg er det bare bekreftelsen på at jeg er «sopihop-materiale» (no offense, Fin og Henning, vi var nok bare tre svært høysensitive sjeler, alle sammen), for «faktum» er at jeg er en som er sopt sammen med noen andre som også bare er sopt sammen og så kaller vi det bare «gruppe 3» eller noe, akkurat som jeg føler at familien min er, en «sopihop-familie», en institusjon som ble til fordi den opprinnelige institusjonen ikke fungerte og så står jeg her da, med mitt foreldreløse hjerte i hånda, uten opphavsrettigheter før jeg blir atten hekkans år (håper bare hun holder ut så lenge), bare retten til å gå på skole og lære å plusse, gange, lese og skrive blir ivaretatt sånn at vi kan bidra i samfunnet, det vinner vel alle på?

Vel?

Eller?

Alle unntatt de tilknytningsskada, kanskje? De relasjonsskada, de som ikke syns det er verdt snørret i nesa å lære seg gangetabellen fordi mamma er syk og ingen spør meg om henne eller snakker om henne eller sier hvorfor eller hva hun feiler og du kan ikke besøke henne på sykehuset fordi hun er ikke «sånn» syk, hun er «annerledes syk», så syk at hun ikke kunne ta meg med hjem etter fødselen, så syk at hun kunne vært en fare for meg eller seg selv eller andre, så syk at hun ikke selv vet hvor syk hun er, og hvorfor hun er syk er det eneste jeg tenker på, for hvis hun er sånn syk som jeg forestiller meg, hvis hun har prøvd å forklare hva hun føler og ingen har forstått det, så er det ikke rart at hun er syk, fordi da er det ikke henne det er noe i veien med, det er alle de andre som ikke gidder å prøve å forstå hvordan hun er syk og hva hun trenger, de bare fortsetter å gjøre som de får beskjed om av leger og lærde, og tar ikke i betraktning at magefølelsen deres prøver å fortelle dem at hvis de hadde senka kravene og skuldrene og heva terskelen for å anta og bestemme og heller senka den enda en gang for ydmykhet og raushet, så hadde de i det minste klart å se forbi sin egen navle og sin egen måte å løse verdens kompleksitet på, og kanskje sett at hun bare prøver å løse floker på sin egen måte, men får det ikke til fordi alle forventer at hun skal løse dem på deres måte, og hun sliter og strever og får ikke svar og stiller kanskje feil spørsmål, og det blir ikke bedre.

Er det rart jeg skravler en masse høylytt vås og spiller piano heller enn å si tankene mine høyt?

Ingenting blir bedre.

Alt blir bare verre.

Før alt sprekker og solstreifet skjærer gjennom som en kniv i mykt margarin, og hun overlever enda et minutt og enda en time og enda en dag og enda et år, og selv om det er verdens fattigste trøst i form av ordene «hun finner deg nok når hun blir voksen, bare vent og se», så er det nøyaktig det som skjer, på dagen 21 år etter fødselen. Mai 2005. Dagen for nye begynnelser, dagen Tore på sporet ikke står i bakgrunnen, men like gjerne kunne gjort det, dagen jeg skjelver helt inn til sjelens aller innerste, når jeg møter stemmen fra livmorsstadiet og siden i telefonen ca to ganger årlig fra jeg er omtrent åtte, de gangene hun har manet seg opp til å bli avvist av meg, den lille dattera hennes som lyver så det renner av meg når jeg sier «nei, jeg vil ikke snakke med deg, slutt å ringe» når det eneste jeg vil er å skrike «JEG ELSKER DEG!!!» til henne, jeg ser hendene som har skrevet både de dødsulovlige og samtidig himmelske ordene «hilsen mamma Elin» i brev og kort, øynene som så meg da jeg var et nyfødt lite spedbarn og som siden kun har sett meg på ett eneste bilde, som til gjengjeld er kopiert opp og gitt til foreldre og søsken og som sannsynligvis har blitt stirret sønder og sammen, og jeg intetanende har levd med blylodd i beina, tåke i hjernen og piggtråd rundt hjertet og lengtet meg ihjel etter

Henne.

Mitt livs første kjærlighet, mitt første hjem, min første flokk.

Jeg og mamma ????

Mamma.

Og jeg blogger og jeg lever og jeg puster og jeg strever med å få plass til regnbuesukkerspinnet som hjertet mitt fylles opp av fordi jeg hører så inderlig til.

Det har jeg gjort lenge, altså. Både her og der.

Nå bare vet jeg det også.

#bådeóg #relasjoner #hopeheals

Hallo, verden!

Illustrasjon «Mamma i hjerteslagene»: Julie Rage

Jeg startet en blogg i 2005, kalt “I wanted to lend you my hand – thank you for letting me”. Den skreiv jeg på i noen år til jeg bestemte meg for å slette hele røkla; Det blei så lidelsesfullt at jeg blei deprimert av å lese mine egne ord! Og hvis jeg blei det, så tenkte jeg at andre ville bli det òg. Så det ville jeg ikke bidra med lenger, for det er nok av mørke og depressive tanker i omløp om ikke jeg skal slenge meg på igjen. For det kunne jeg saktens gjort! Men jeg vil noe annet. Noe litt mer håpefullt denne gang.

Nå er jeg 33 år og starter opp noe helt nytt. Mye av det kommer til å handle om det samme som jeg blogga om før, bare at nå er jeg tretten år eldre og ufattelig mye har skjedd siden 2005. Jeg er for eksempel ikke så opptatt av å spørre om lov til å føle det jeg føler, eller til å tenke det jeg tenker. Mine opplevelser er mine, og jeg er i relativt stor grad i stand til å ta veloverveide, om enn litt sprø, valg.

Veloverveide, fordi jeg som regel stadig finner meg selv i å utfordre etablerte sannheter og jeg er lei av at det å følge strømmen er det første vi lærer (de fleste filmer og fortellinger handler jo nettopp om de som gjør noe nytt, våger noe annerledes, og som dermed forandrer verden til det bedre, så why not me?).

Sprø, fordi det er enklere å snakke om store temaer enn å faktisk gjøre noe med det, og jeg har vokst meg sprø nok til å tro at jeg KAN gjøre noe med det.

Jeg er som nevnt 33 år gammel når jeg skriver disse linjene, født som jeg blei 16.mai 1984. Likevel blei en stor del av hjertet mitt født 16.mai 2005, da jeg møtte mamma for første gang siden fødselen. På mange måter føler jeg meg som en tolv-snart-trettenåring som akkurat har funnet ut at stemmen hennes teller, og hun har noe hun vil si til verden. På den andre sida vet jeg at ikke alle 33-åringer har trengt å tenke de tankene og følt de følelsene som jeg nesten har drukna i i hundre år – minst! -, så da er det ikke så rart om jeg er litt sær eller merkelig eller veslevoksen eller kjempedistrè. Og sjelden eller aldri opplever at jeg passer inn i alderen min.

Familieportrett

Samma det, ikke sant? Jeg er både òg; Både ung og gammel, klok og dum, gal og normal. Jeg er her, og jeg har noe jeg vil si. Du velger selv om du vil lese, ta det inn, mene noe eller om du vil la være. Vi mennesker kjenner igjen lengsel når vi ser den, håp når vi hører om det, mot når vi erfarer det. Jeg vil holde disse tre tilstandene i så åpne hender som jeg bare kan, sånn at det er lett for deg å plukke med deg det du selv vil.

Til slutt vil jeg si at det har aldri noen gang handla bare om tvangsadopsjon, adoptivforeldre, takknemlighet eller lojalitet. Det har alltid, alltid, alltid handla om disse to spørsmåla fra så langt tilbake som jeg kan huske;

Hvem er mamma og pappa?
Og;
Hvem er det meningen at jeg skal være?

Velkommen til en bit av hjertet mitt; Det undrende, musikalske, forblåste, syngende, poetiske, trassige og lengtende #geriljahjertet mitt som håper alt.

#suicidesucks
#hopeheals
#bådeòg