Geriljasommer

Grinebilde fra siste barnehagedag for eldstemann ? Mye som skjer i både indre og ytre liv i 2018!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidligere, når jeg har lest setninger som «Jeg har vært litt stille på bloggfronten i det siste», har jeg ofte tolket dithen at «jeg har ingenting å skrive hjem om». Jeg spiser fordommene mine til frokost i dag, for det er i hvert fall ikke tilfelle i mitt liv.

Jeg vil ta sommerferie nå og finne ut hvordan jeg vil bruke denne plattformen som blogging er.

Det har vært gøy og interessant å eksperimentere med innhold og design i noen måneder nå, og jeg vil ta en pause i sommer for så å starte opp igjen til høsten. Jeg vil bruke mer tid på å finne ut hvordan jeg vil formidle hvor viktig alle parter i adopterte, foster- og donor-relasjonene er og hvordan jeg kan gjøre det mest mulig relaterbart over hele fjøla. Lett for meg å si at jeg har et tema og en brann som alle kan kjenne seg igjen i når jeg står i startgropa og først nå endelig har skjønt at det er sosial relasjonsentreprenør jeg er…! Jeje. Alt har sin tid. Kall meg bare relasjonsforsker, du. I’m okay with that.

Feirer et gyldent halvår med dette gylne gjensynet med ei gylden fotballdrakt fra et lag jeg så spille i det gylne år 2007. Gjenbrukt er velbrukt ????

Les gjerne om igjen de innleggene jeg har skrevet til nå. Spesielt anbefaler jeg innlegget om geriljahjertet Jørgen. Det gir meg sykt mye håp for hverdagsmirakler og andre umuligheter ????

Helt stille blir jeg jo aldri??? Du kan jo komme på sommerkonserten på Voll Ysteri torsdag 5.juli kl.20.00. Min nyeste musikkrelasjon Arild Aanensen joiner på gitar og vi lover seriøst god stemning. Arilds jobbsøknad til meg var forresten å spille inn en sang jeg skrev sammen med Alien Ken (Ken Ove G. Johansen) og legge den ut på Instagram. Genial søknad!! Nesten som han geniale ølbryggerens CV var å levere en kasse med øl til bryggeriet han ville jobbe i. I’m lovin’ it ???? Sangen heter forresten «You» og finnes overalt hvor musikk kan streames. Aleksander With har også en versjon av låta, hvis du vil høre den med mannestemme heller?

Uansett! Ses vi???‍♀️

Arild Aanensen og undertegnede på sjekken av lyd/lokale på Voll Ysteri (skal sies at jeg har på to lag med gensere, what was l thinking, haha!) Vel møtt torsdag 5.juli kl.20! De vil ha åpen kafé fra kl 15-18, så kom gjerne da også ??☕ (foto: Hanna)

Ellers har jeg noen flere låter ute på iTunes og Spotify. Ifølge enkelte er «Jentå i speilet» og «Free» to perfekt «bare aller siste låt før jeg skal sove»-sang. Dette til info?

Peace and love til alle dere geriljahjerter der ute, dere som holder håpet høyt midt i håpløsheten, dere frø som overlever i knusktørr jord, dere som finner opp nye språk når ordene ikke strekker til. Og dere som møter oss der vi er. I salute you and your emotional intelligence????

På gjensyn ?

Én pluss én

#cæsarkofta til @heimelaga_strikkegleder og meg ??‍♀️??? Takk for turen!

Et usminka jeg pluss #cæsarkofta = en morsom fotoshoot i hagen her om dagen.

Kaffe pluss melk = som regel den eneste måten jeg drikker kaffe på (hvis det ikke er en lys kenyansk en da, da klarer jeg meg uten melk).

Facebook pluss algoritmeendring = virket som folk delte mindre i en periode fordi «hva skjer nå?»-syndromet får oss opp på gjerdet for at «se hva som skjer»-syndromet kan få litt spillerom.

Mann pluss dame = et avkom, type menneskebarn, enten designet eller konstruert etter preferanser eller tilfeldig sammensetning av celler, uavhengig av at man velger å kalle det «donor». Cellene er tatt ut av en mannskropp, ikke konstruert på et laboratorium ei heller fra en kvinnekropp og vice versa med egg. Jeg vil gjerne at eq-en skal være på topp i samfunnet og verden, og da velger jeg å bidra til å skape den undringen som trengs for at det anonyme, avstandsskapende uttrykket «donor» blir kalt det som faktisk er tilfelle:

Far/pappa og mor/mamma.

Et klassisk eksemplar av typen «far», her også representert som «morfar», selv om jeg ikke ligner og har ingen gener til felles med ham, og jeg syns det er lettere å skrive at jeg er glad i ham enn å si det, så far: Jeg er glad i deg ?✍??

Nei, jeg er ikke syk (selv om du sikkert skulle ønske det, sånn at du fikk en grunn for å avskrive det jeg nå skal si), har ingen diagnoser (selv om jeg sikkert kunne hatt det, men jeg fungerer visst for godt til å utredes for adhd, så da kan det bare være, hah) og ingen formell utdannelse (men forhåpentligvis kan jeg kalles «EQ-terapeut Silje Sandanger» i 2021).

Sannheten er iallfall ikke bare at barnet vokser opp med to mødre eller to fedre. Sannheten er mye mer kompleks enn som så. Den er noe sånt som dette:

«Du har to mødre/fedre og du ligner mest på én av oss. Og så har du en annen far eller pappa (mor eller mamma for egget) som verken du eller jeg kjenner fordi h*n er egentlig bare et navn på et papir. Hvis jeg bruker den emosjonelle intelligensen min, så kan det være at jeg undrer meg over hvem h*n egentlig er, hvilke kvaliteter h*n har utover de rent biologiske, hvilken sammensetning av gener, temperament, kvaliteter, utrustninger og talenter h*n har gitt videre til deg, hvordan stemmen hans/hennes høres ut, hvilken musikk h*n liker, om h*n har familie forøvrig (utenom deg, men du er ikke kvalifisert til «familie» fordi du er et bestillingsverk, men det betyr ikke at vi ikke elsker deg, tvert imot, du bør føle deg søren så elsket, etter alt det vi har gått gjennom bare for å få deg, uff nei beklager, nå gikk jeg i forsvarsposisjon og fikk samvittighetskvaler og prøvde å skape takknemlighetsgjeld hos deg igjen, det er ikke din feil at du er født og vi vil ikke kreve noe av deg, men vi prøver å rettferdiggjøre oss selv så mye at plutselig har jeg anklaget deg for noe som ikke er din feil, søren altså, hvordan skrur jeg av denne greia?!?). Men den emosjonelle intelligensen kan ikke gi meg det jeg vil ha mest, nemlig barn, og ingen snakker noe særlig om den i dette temaet heller, fordi her blir vi både hjernevasket og frivillig overbevist om at «det er kun biologi», så den emosjonelle intelligensen skrus av, kobles fra, pakkes ned og tas opp kun ved spesielle anledninger. Og der, min lille venn, skal du vokse opp og balansere på en line mellom ytterpunktene i lengselen din etter ekte tilhørighet og sannheten vi gir deg.

Men det fins ei dame som heter Silje, hun kan du prate med når du blir stor nok, så stor at våre svar ikke lenger duger for deg, fordi du er din egen person og har vært det helt siden du ble konstruert i magen, det er bare det at ingen egentlig vet hvor ufattelig ubegripelig mirakel det er at to celler med sine egne arvestoff, biologi, for ikke å dra inn det ennå relativt uutforskede transgenerasjonelle aspektet, kommer sammen og lager noe HELT NYTT. Men som sagt, hu her irriterende frittalende dama Silje som driver den til tider ganske så tungtfordøyende folkeopplysningen geriljahjerte.no, hun kan du prate med. Og hun vil gjerne ha oss der, alle sammen, både hver for oss og samtidig, fordi hun brenner for brobygging, gjenoppretting og gjensidig forståelse like mye som hun brenner for folkeopplysning.»

Jeg fikk låne armen til en god venn, og som illustrasjon for å gå fra smerten som uvitenhet gir til gleden forståelse gir, er ? et evigvarende bilde på mange ting, men én ting framfor alt annet: Prosessen.

Jeg har nevnt i alle mulige sammenhenger at jeg strøk i matte på videregående, men jeg tok den opp igjen som privatist åtte år seinere. Da fikk jeg den 2-eren jeg trengte for å i det minste få studiekompetanse.

Poenget mitt med det lille matteeksperimentet, er jo egentlig bare for min egen del. Jeg pluss nysgjerrigheten min = jeg kommer opp i en del situasjoner, hendelser og samtaler jeg ellers aldri ville kommet opp i. Jeg pluss min manglende vilje til å pakke inn ting = utfordring av sannheten som du kanskje kjenner den. Jeg pluss et langt liv preget av tilhørighetsforstyrrelse (ja, du leste riktig) = jeg er ekstremt bevisst på det som universelt gjør oss mer tilknytta til hverandre, hva som gjør at vi tåler hverandre bedre, hvordan vi kan være på hver vår side av gjerdet og fremdeles heie fram hverandres lille gressflekk.

Jeg pluss kjærlighet = tusen ganger mer livgivende, meningsfullt og energiboostende enn jeg pluss hat er.

Spoiler: Det er ufattelig mye mindre slitsomt å elske enn å hate. Derfor «geriljahjerte», fordi jeg vil kjempe, elske og opplyse til siste bloddråpe er skvist ut av meg.

Ikke dermed sagt at det er enklere, lettere, mindre konfliktfylt (eller jo, det er det faktisk, for du gir slipp på en del av «jeg har rett, du har feil»-syndromet), og kanskje det ikke føles like digg å elske enn å hate, men jeg lover deg at hat suger margen ut av ryggen din, det gjør deg blind og det gjør deg svak, bitter og lite fleksibel.

Det gjorde i hvert fall det på meg.

Jeg velger å elske fordi jeg både kan og vil, og jeg velger det fordi jeg ble elsket først, mens jeg var relativt uelskelig.

Fine meg, vettu ?✌???‍♀️??????

Kjærlighet pluss sannhet = en unik måte å være i verden på, fri for fordømmelse, frykt og hat. Jeg har et hårete mål for livet mitt, og det er å leve i en så perfekt harmoni som jeg overhode er i stand til. Jeg trenger – og jeg får – hjelp fra alle hold, mennesker som speiler meg, utfordrer meg, kvesser og sliper og ber for og kjefter litt og oppmuntrer meg, og jeg har en Storebror som har dødd for at jeg skulle få leve dette rare, uforutsigbare livet jeg tross alt har fått i gave. Jeg vil gjøre det beste og det meste ut av det.

Har jeg ingenting å frykte, så har jeg ingenting å skjule. Har jeg ingenting å skjule, så har jeg ingenting å frykte.

Hvis du velge;

Vil du ha rett eller vil du ha fred?