Klatring er for folk som liker høyder, sier de. Jeg liker ikke høyder. Men jeg liker frykt enda mindre.

Det var ikke det at du ikke lekte med meg, at du nekta meg å gå inn på sølete støvler, at du glemte å smøre Nugatti helt ut på skorpene, at du glemte å sende med meg gymtøy, at du tjuvleste i dagboka mi, at du sendte vennene mine hjem før klokka ti, at du ikke likte mine navlekorte topper, at du skrøt hemningsløst av meg framfor vennene mine, at du ikke kjørte meg til trening, at du laget blodpudding til middag, at du ba meg betale bensinen til mopeden selv, at du lot meg forsove meg sånn at jeg kunne lære eller at du prøvde å få meg til å ta igjen matten jeg strøk i.

Det var det at du ikke gjorde det.

For du var ikke.

Men nå er du.

Og du er kjempeveldig ekstremt også.

Og jeg dør av glede og går i stykker av sorg, og hjertet mitt bare fortsetter å banke som før selv om hjernen min kortslutter, går i ventemodus og dvale før den reprogrammerer og alle apper har bytta plass, noen apper er til og med borte, noen er lagt til, alt er oppdatert og jeg skjønner ingenting av denne nye versjonen, og alt dette skjer mens vi venter på at bollene steker ferdig.

Boller til middag!

Noen kaller meg filosof, andre forstår ikke hva det er jeg tror jeg holder på med. Hvordan fanger man et liv i lengsel med bare bokstaver, musikk og stillhet? Kanskje det er meningen at vi bare forstår stykkevis og delt, sånn at min «stykkevis» kan fylle inn din «delt»? Kanskje det er godt nok? Kanskje det gir gjenklang i noens ekko selv om de ikke forsto det jeg skreiv?

Kanskje lengselen er noe av det mest menneskelige vi eier og har?

Kanskje lengselens hjem er der vi finner hvile?

Jeg vet at dagen i dag bare er. Dagen i morgen blir noe annet. Jeg har to prosent strøm igjen på telefonen og to hundre prosent med liv;

Det ene biologisk. Det andre adoptiv.

Stavanger Aftenblad

«Lengsel kommer i mange former og fasonger. Min er like fysisk som å spise ord til frokost, lunsj, middag, kvelds og en svidd nattgrandis i ny og ne; Ord gjør meg aldri mett, men de har i det minste gitt drivstoff til drømmene mine om henne».
Det føles som å vokse feil vei; Jo mer jeg forstår av meg selv, jo mer føles det som at jeg vokser meg mindre og mindre, oppned…! Jaja. Jeg er fremdeles en blomst ?

Jeg har vært opphengt i dødsannonser så lenge jeg kan huske. Ikke at jeg husker så vilt mye eller langt tilbake, men… I desember 2017 husket jeg iallfall hvorfor:

Hjemme holdt vi to aviser. Sikkert flere, men de av min interesse, var selvsagt Jærbladet og så var det Stavanger Aftenblad. Jeg har alltid likt å lese, så jeg leste alt jeg kom over. Bruksanvisninger, gamle skolebøker, oppskrifter (vel…), søstera mi sine norskprøver. You name it, liksom. Da jeg flytta ut og var fattig student/ arbeider og ikke tok meg råd til å holde aviser selv, finkjemma jeg dem da jeg reiste hjem på besøk. Samme om de var to eller fem dager gamle.

En dag var jeg hjemme og leste Stavanger Aftenblad som hvilken som helst annen dag. Jeg leste nyheter, sport, politikk (selv om jeg aldri har brydd meg nevneverdig om akkurat politikk, jeg liker en mer empatisk tilnærming til det å forandre verden enn klinisk følelsesløse lover som tres over hodene våre, men det er min personlige oppfatning, hvor i all verden var jeg…jo), leserinnlegg, jeg leste rubbel og bit.

Plutselig stoppa hjertet mitt i noen sekunder. Jeg måtte gni meg i øynene for å se om jeg leste riktig. Jo, så sannelig. Der sto navnet jo! Navnet hennes! Det betyr at hun virkelig fins! Eller jeg vet jo at hun fins fordi jeg fins jo, men det føles ikke sånn alltid, verken det at jeg fins eller at hun fins, selv om jeg har visst navnet hennes i flere år nå…

Uansett.

Jeg husker ikke nå hva hun hadde uttalt seg om eller hvilken sak det gjaldt, men at hun engasjerte seg i samfunnet, hva som skjer her ute i villmarksjungelen, hva hun skreiv, intellektet hennes, alt ved det minnet meg absolutt ikke om den personen jeg så for meg at hun var.

Overhodet ikke, faktisk.

Jeg som trodde at hun omtrent var en amøbe, en analfabet, en zombie. Eller en slags moderne huleboer uten tilgang til strøm, vann og aviser. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men å lese navnet hennes svart på hvitt, føltes som en kombo av oppdagelsen av Amerika, Jesu fødsel og at Norge slo Brasil.

Og Macchu Picchu.

Og likkledet i Torino.

Og det Sixtinske kapellet.

Og Jesu oppstandelse.

Og påskeøya.

Du skjønner hvor jeg vil hen?

Mirakuløst. Utenkelig. Forbløffende.

Etter det begynte jeg liksom litt å smuglese avisa, litt på rommet mitt eller på dassen, bak låste dører, i tilfelle noen skulle se hvor mange ganger jeg strøk fingeren min over bokstavene i navnet hennes, som om det på magisk vis kunne bringe meg nærmere henne.

(Nå er det rart å tenke på at denne «ulovlige» handlingen sannsynligvis bare var et fantasifoster inni hodet mitt, for jeg var hellig overbevist om at jeg eller noen jeg var glad i kom til å få svi hvis det blei oppdaga. Barnlige tanker i et voksent sinn er jeg fremdeles ikke kvitt, for noen tanker og minner sitter igjen mye lenger enn bare rett etter erkjennelsen av dem.

Og når følelsen min er at jeg er den eneste i verden som ønsker å reversere den brutale isolasjonen fra selvet som en anonym tvangsadopsjon påfører et menneske, så er det i hvert fall en ensom vei. Men det driter jeg faktisk i. Jeg kaller ikke denne bloggen #geriljahjerte for ingenting. Og denne folkeopplysningen gjelder alle parter; Den graverende mangelen på innsikt gjelder nemlig ikke bare for de som mister foreldreretten.

Og om du ikke liker – eller til og med om du hater – budskapet mitt, så skal jeg søren meg elske deg likevel.)

Hva vil du ha? Vil du knuge kvisten din, tviholde på barnåla di? Eller takler du hele treet? #sannhetenomlengsel #udødelig #biologi


Ok. VM i lang parantes. Beklager det.

Og når det var dager hun ikke hadde skrevet leserinnlegg, når jeg ikke fant navnet hennes etter å ha finkjemmet hele leserinnleggdelen, bladde jeg sakte opp på dødsannonsene… Lettelsen var elektrisk da jeg ikke så navnet hennes der heller. Jeg var så redd, så redd, så hysterisk, paranoid, blodsvettende livredd for å miste henne uten at jeg kunne ha navnet mitt under hennes for å vise at jeg var en av dem som ville savne henne hvis hun ble borte. Selv om jeg var en fjern pårørende. Du kan egentlig kalle meg en «avrørende» istedenfor.


Men nå vet jeg hva slags klemmer hun gir, hva katten hennes heter og hvor hun bor. 

Og jeg er så glad i henne at jeg finner ikke ord.

Etter alle de relasjonsløse årene, suger jeg ennå til meg alle uttrykkene hennes, inntrykkene av henne, jeg kjenner igjen når hun dagdrømmer, ler med og av henne, vi synger litt, handler litt, drikker en hel del kaffe sammen, jeg stopper av og til opp og nistirrer litt på henne (nei, jeg er ikke forelska, men jeg kan forstå at du lurer), og nå og da tar vi et dypdykk til jordens indre, men vi er gode på å bare være òg. Vi kan ikke drukne for lenge i svunne tider, for da føles det som at vi forsvinner litt for hverandre igjen.

Vi har hverandre nå. Det er det som betyr noe. Det er derfor jeg skriver. Om henne, til henne, for henne. Det er derfor jeg vil huske meg tilbake sånn passelig og drømme meg fram sånn passelig. 

Og jeg elsker henne sikkert upassende kjempemye i forhold til min nøkterne jærskhet (lol), men det får dere bare tåle. Hun er tross alt mamma.

Min mamma.

Selv om hun ikke har papirer på det.

… … … .

Dette får være papiret på det.
Jeg, Silje, en gave til menneskeheten ???#syktydmykt #syktadoptert #littbrutalsannhetmedsukkerattåt #barehyggelig
#bådeòg #adoptert #biologisk #datter

Finding Dory

«Det er lov å drømme seg fram». – Janove, medlem av det legendariske Kaizers Orchestra.

Den begynner å bli noen år gammel, oppfølgeren til Finding Nemo. Du vet, den blå fiskevennen som glemmer det hun sa omtrent mens hun sier det? Hun, ja. Jeg har mer til felles med henne enn jeg liker å innrømme. “Hun glemmer jo alt, jo”, sa min sønn Abraham på fem år. “Ja, det er ikke et lett liv, det der”, sa jeg. Så ble vi enige om at jeg og Dory var ganske like, i hvert fall på det der “du glemmer jo også nesten alt, mor”. Joda, jeg har lett for å glemme. Eller så er det heller det at jeg har vanskelig for å huske? Kanskje begge deler.

Gjett om jeg har relatert meg til ei viss jente fra Kaizersuniverset? Yes, I have. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg hadde ikke sett Dory-filmen før nå i sist uke, og jeg syns det er utrolig interessant at #storyofmylife blir omtrent historien om alle figurer i alle filmer som er verdt å se. Og hva handler de om, disse filmene? Jo, temaet er ofte tap, savn, smerte (ofte hukommelsestap, som jo også er et tap), og lykken er gjenforeningen, gjenopprettelsen av den tapte relasjonen, stedet, drømmen. Forstår du hvor jeg vil hen? Pixar, Disney, alle feelgood-filmer som rører ved de dypeste strengene inni oss, handler jo nettopp om å miste og å finne, eller å være blind, men å bli seende (som Dory når hun husket noe), eller å være fortapt for så å bli funnet. Høres ut som en kjent hymne du av og til hører i kirka, hæ?

Jeg innrømmer glatt at jeg har en tendens til å relatere meg til disse figurene i alle disse filmene. Jeg er en ganske plagsom kommentator under filmer, og en periode tenkte jeg at jeg skulle (mis)bruke termen “stakkar, han er sikkert adoptert” eller “ah, det gjorde hun bare fordi hun er adoptert”, og det overraska meg hvor mange tilfeller at hovedpersonen faktisk var adoptert og hvor innlysende det var for meg å lese det på atferden.

Vi “tilhørighetsløse” har mange av de samme karaktertrekkene, samme hvilken form for tilhørighet det er vi mangler. Er du stedattera til stefaren din? Er du et fosterbarn på vei inn i ditt fjerde hjem? Er du adoptert som spedbarn? Er du femti år gammel og nettopp har “funnet ut” (=fått bekrefta det kroppen din alltid har visst) at du ble “satt bort” som barn? Det er mange likhetstrekk, selv om konteksten ser helt forskjellig ut. Og jeg sier “tilhørighetsløse” fordi vi hører jo til; Det er bare det at det ikke er så lett å kjenne det når det er så mye annet som skriker “DU HØRER IKKE EEEEEGENTLIG TIL, neida, joda, neida…”.

Vet du hvordan familietreet til en adoptert person ser ut? Ca sånn??

Èn ting med adopsjon, er de mange fortellingene som ennå ikke tåler dagens lys fordi vi setter skam høyere enn sannheten, og det er jeg villig til å gi ganske mye for å få en slutt på. Biologiske mødre som fødte for kanskje seksti år siden tør ennå ikke se seg selv i speilet og si ordene “jeg fødte et barn, det var en datter” eller “jeg fødte en sønn i 1964 og jeg så ham ikke i ett eneste sekund” fordi skammen truer med å kvele dem.

Er det èn ting jeg vil til livs her i livet, så er det skam.

Fuck skam.

Jeg kan ikke si det tydelig nok:

FUCK SKAM!!!

Jeg vil at ugjenopprettelige relasjoner skal kunne gjenopprettes, like umulige relasjoner som den Dory hadde med sine foreldre (altså hun hadde glemt dem fullstendig på grunn av sitt uheldige korttidshukommelsestap, men implisitt hukommelse (google det) sitter som støpt i selv den mest glemsomme hjerne). Ganske tidlig i filmen, ser vi at hun drømmer en dialog mellom foreldrene sine, der mammaen hennes har ødelagt noe og pappaen hennes ber om skiftenøkkel, men Dory husker ingenting av det når hun våkner. Hun husker mer og mer på grunn av ledetråder som tilsynelatende er tilfeldig plassert rundt omkring i filmen; Hun husker at hun kom seg inn i understrømmen og ble ført langt avsted, hun husker at hun liker skjell, hun husker foreldrenes navn, hun husker plutselig det hun glemte, og for hvert skritt som tar henne nærmere hjem, jo mer husker hun. Til slutt husker hun seg helt hjem igjen, og oppdager at foreldrene har laget mangfoldige stier av skjell hjem til huset deres – for de slutta aldri å tro at hun ville huske veien hjem.

Hadde alle biologiske slektninger møtt sine bortkomne barn på denne måten! Hvilken drømmeverden! Jeg vet at det ikke er tilfelle, og jeg vet at den regla går begge veier, og det skjærer meg i hjertet å vite at ikke alle har vært like heldige som meg.

Selv med ganske åpenbare bevis på at jeg var ønska og elska av både mine adoptivforeldre og av biologisk mor, klarte jeg aldri å ta innover meg at jeg var i stand til å elske tilbake. Jeg var overbevist om at hvis jeg lot disse umulige virkelighetene skylle over meg, ville jeg miste forstanden og gå meg vill i alle de absurde scenariene fantasien min fòret meg med. De mange finurlige, uoversiktlige og skada relasjonene jeg hadde i livet mitt fordi jeg var så uferdig selv, forma meg til den kameleonen jeg var i tjue år, og å avlære noe du har brukt tjue år på å finpusse, er ikke bare vanskelig. Det er nesten umulig.

Men det har lengsel, savn og tid lært meg at går an likevel.

Som barn så jeg likheter overalt fordi jeg aldri syns jeg ligna på noen. De andre var trær. Jeg følte meg mer som en hekk.

Jeg husker mamma fordi jeg aldri slutta å tenke på henne. Noen skriver for å kunne glemme, jeg skriver for å huske. Noen synger for å døyve lengsel, jeg synger for å kjenne at lengselen min har en havn. Noen spiller for å slippe å føle, jeg spiller for å huske at jeg har følelser, at jeg er her i livet, hva jeg gjør her, hvorfor jeg er her, og hvem jeg skal være mens jeg er her.

Jeg har aldri vært så trygg i mitt eget skinn som etter at mamma kom inn i livet mitt igjen. Jeg forventer ikke at alle finner tilbake til røttene sine, ikke at alle ønsker det engang, og jeg har mange ganger fått høre at siden hun ikke kunne ta vare på meg uansett, så er det kanskje ikke noen vits i å ha henne i livet mitt.

Jeg har nesten vært enig.

Helt til jeg husket at det er det dummeste, feigeste og mest ubrukelige rådet jeg kunne få.

Og det ga meg bare enda mer bensin på bålet etter å finne henne selv om jeg nesten gikk helst i stykker på veien (eller jeg gikk helt i stykker, men jeg ble satt i veldig brukbar stand igjen, lang historie), for er det noe vi mennesker er flinke til, så er det å gi velmenende og fullstendig ubrukelige råd fordi vi ikke aner hva vi ellers skal si og vi vet ikke hvordan vi forholder oss til noen andres eksistensielle kriser og “du burde kanskje gått til en psykolog med dette, sånn at jeg slipper å bli så ukomfortabel med din virkelighet?”, og vi vrir oss unna som slanger istedenfor å stå støtt som fjell og møte sorgen til et annet menneske i krise. Vi trenger å bli flinkere på sorg, folkens. Vær en venn, liksom. Det er ikke alltid at sju års utdannelse er svaret på krisen min. Kanskje det bare er en ekte empatisk og vennlig klem? La mennesker sørge, la ditt eget hjerte sørge, møt andre og møt deg selv – og så gå videre fra der du stoppa opp.

Jeg tror på Gud, det har sikkert ikke gått deg helt hus forbi. En periode i livet da jeg var på leit etter pappa (biologisk), og jeg kom i “skade” for å nevne det for noen velmenende kristne, så var svaret “ja, men Gud er jo din egentlige far, du trenger jo ikke den jordiske faren din”. Nei, trenger og trenger. Jeg forstår at det var fint ment, og jeg tåler en hel del velmenthet fra mine troende søsken. Men hadde du opplevd deg trøstet, imøtekommet og sett hvis det gjaldt deg? Er du skrudd sammen som meg, så har du like stort behov for å forstå sammenhenger her i livet som jeg har. Og å høre slikt, var som å stille spørsmålet “hvor kommer melka fra?” for så å få til svar “butikken”, noe som ikke er direkte usant, men ikke i nærheten av den sammensatte, komplekse, innfløkte, kanskje smertefulle, kanskje absurde sannheten.

Gi meg heller en stygg sannhet enn en søt løgn.

Og gi meg heller noe ekte som er tungt å bære enn å benekte fakta når den sparker deg midt i ansiktet.

Dory fant foreldrene sine til slutt fordi hun huska seg hjem. Jeg vil også huske meg hjem til meg selv og jeg vil kunne drømme meg både tilbake og frem, som Janove sier det:

“Det er lov å drømme seg fram”.

Akkurat dèt står forresten skrevet med sprittusj inni pianoet mitt.

For at jeg ikke skal glemme så lett.

Kjærlighetsarret.

Hva husker jeg egentlig?

Foto: Meliha S

Følelser.

Kjære Gud, som jeg husker følelsene.

Det var som å vokse opp i en emosjonell geriljakrig, der hjertet mitt var fanget i kryssilden mellom to amasoner, også kalt «mor» og «mamma».

Jeg forstår dem godt, jeg. Jeg er jo relativt amazing.

På Nærbø, der jeg var omringa av mennesker som elsket meg, oppdro meg, lærte meg å turne, trente meg i håndball, lærte meg å spille piano, prøvde å lære meg matte, der jeg var på grupperommet sammen med Bjørnar og fikk ha dinosaurprosjekt fordi vi var for glupe for de vanlige barneskolenorsk- og engelsktimene, der vennskap var et skummelt fremmedord, der jeg lærte meg engelsk gjennom alle såpene på TV2, TV3 og TVN på rams, der jeg var for feig til å forsvare de som blei plaga og for seig til å knekke sammen under byrden av følelsesfjellet som sakte truet med å ta livet av meg, der jeg trodde at sjetteklasseguttene ga oss fjerdeklassejenter lamas fordi vi var sykt irriterende, men så var det visst fordi de var forelska i oss og ikke våget å vise det, jeg mitt nek, som bare trodde at de hata meg (jeg var sykt annoying, så jeg tror faktisk det ennå), men jeg skal lære mine sønner bedre flørting enn patetiske lamaser, og dattera mi skal ikke lære at det «bare er flørting» når noen slår blåmerker på henne.

Der jeg sang i kor, og etterhvert ble pianist i det samme koret, der Møyfrid åpnet besifringens gudegave etter at jeg hadde kasta bort ti år av livet mitt på klassisk, der bedehuset var plassen for «de kristne» og håndballen for «de vanlige», der jeg var både òg, noe som egentlig var like greit, for jeg følte ikke at jeg passa inn noen av stedene, så da kunne jeg like gjerne gå all in overalt, jeg som var så adoptert at jeg trodde det sto skrevet med svart (alkoholfri seff, jeg som var avholds i ca 21 år) sprittusj i pannen, og som levde i forventningen om å miste alle rundt meg når som helst og syns det var litt stress å våkne hver bidige morgen og ingen var borte ennå, hva skjer med det, kan ikke noen snart få gang på å bli borte sånn at hjernen min slutter å frike ut hele tida?

Bare at jeg hadde mistet den eneste umistelige allerede, og jeg kunne ikke gjøre eller si noe som helst for å endre det.

Som varme håndavtrykk i snø, var det å vokse opp med kjærlighetsarret etter mamma; Noen ganger åpenbart, andre ganger bare spor av et minne. Alt etter hvor kaldt det var inni meg.

Hva gjør jeg da?

Når å sove en natt til og våkne enda en morgen fører meg enda et skritt lenger vekk fra dagen jeg ble født? Når dagene går over til uker og måneder og år, og jeg tilpasser meg ihjel og mister livsmålet av syne og jeg spiller og trener og synger og tar ut all fortvilelsen på de stakkars intetanende motspillerne på håndballbanen eller irriterende klassekamerater og den ene læreren som i det minste forstår at jeg sliter ikke kan hjelpe meg mer, og jeg kommer på heimkunnskapsgruppe med Fin og Henning og alle vi tre klager på hverandre og at det MÅ være blanding av gutte/jente-grupper og jeg gråtkvalt spør læreren hvorfor jeg må være på gruppe med dem, og så er det fordi “ingen av de andre jentene klarer det, du er den eneste som takler dem», og jeg vokser fem, men bare fem, centimeter, fordi det er en tillitserklæring som sikkert er ment som et slags privilegium eller kompliment, men for meg er det bare bekreftelsen på at jeg er «sopihop-materiale» (no offense, Fin og Henning, vi var nok bare tre svært høysensitive sjeler, alle sammen), for «faktum» er at jeg er en som er sopt sammen med noen andre som også bare er sopt sammen og så kaller vi det bare «gruppe 3» eller noe, akkurat som jeg føler at familien min er, en «sopihop-familie», en institusjon som ble til fordi den opprinnelige institusjonen ikke fungerte og så står jeg her da, med mitt foreldreløse hjerte i hånda, uten opphavsrettigheter før jeg blir atten hekkans år (håper bare hun holder ut så lenge), bare retten til å gå på skole og lære å plusse, gange, lese og skrive blir ivaretatt sånn at vi kan bidra i samfunnet, det vinner vel alle på?

Vel?

Eller?

Alle unntatt de tilknytningsskada, kanskje? De relasjonsskada, de som ikke syns det er verdt snørret i nesa å lære seg gangetabellen fordi mamma er syk og ingen spør meg om henne eller snakker om henne eller sier hvorfor eller hva hun feiler og du kan ikke besøke henne på sykehuset fordi hun er ikke «sånn» syk, hun er «annerledes syk», så syk at hun ikke kunne ta meg med hjem etter fødselen, så syk at hun kunne vært en fare for meg eller seg selv eller andre, så syk at hun ikke selv vet hvor syk hun er, og hvorfor hun er syk er det eneste jeg tenker på, for hvis hun er sånn syk som jeg forestiller meg, hvis hun har prøvd å forklare hva hun føler og ingen har forstått det, så er det ikke rart at hun er syk, fordi da er det ikke henne det er noe i veien med, det er alle de andre som ikke gidder å prøve å forstå hvordan hun er syk og hva hun trenger, de bare fortsetter å gjøre som de får beskjed om av leger og lærde, og tar ikke i betraktning at magefølelsen deres prøver å fortelle dem at hvis de hadde senka kravene og skuldrene og heva terskelen for å anta og bestemme og heller senka den enda en gang for ydmykhet og raushet, så hadde de i det minste klart å se forbi sin egen navle og sin egen måte å løse verdens kompleksitet på, og kanskje sett at hun bare prøver å løse floker på sin egen måte, men får det ikke til fordi alle forventer at hun skal løse dem på deres måte, og hun sliter og strever og får ikke svar og stiller kanskje feil spørsmål, og det blir ikke bedre.

Er det rart jeg skravler en masse høylytt vås og spiller piano heller enn å si tankene mine høyt?

Ingenting blir bedre.

Alt blir bare verre.

Før alt sprekker og solstreifet skjærer gjennom som en kniv i mykt margarin, og hun overlever enda et minutt og enda en time og enda en dag og enda et år, og selv om det er verdens fattigste trøst i form av ordene «hun finner deg nok når hun blir voksen, bare vent og se», så er det nøyaktig det som skjer, på dagen 21 år etter fødselen. Mai 2005. Dagen for nye begynnelser, dagen Tore på sporet ikke står i bakgrunnen, men like gjerne kunne gjort det, dagen jeg skjelver helt inn til sjelens aller innerste, når jeg møter stemmen fra livmorsstadiet og siden i telefonen ca to ganger årlig fra jeg er omtrent åtte, de gangene hun har manet seg opp til å bli avvist av meg, den lille dattera hennes som lyver så det renner av meg når jeg sier «nei, jeg vil ikke snakke med deg, slutt å ringe» når det eneste jeg vil er å skrike «JEG ELSKER DEG!!!» til henne, jeg ser hendene som har skrevet både de dødsulovlige og samtidig himmelske ordene «hilsen mamma Elin» i brev og kort, øynene som så meg da jeg var et nyfødt lite spedbarn og som siden kun har sett meg på ett eneste bilde, som til gjengjeld er kopiert opp og gitt til foreldre og søsken og som sannsynligvis har blitt stirret sønder og sammen, og jeg intetanende har levd med blylodd i beina, tåke i hjernen og piggtråd rundt hjertet og lengtet meg ihjel etter

Henne.

Mitt livs første kjærlighet, mitt første hjem, min første flokk.

Jeg og mamma ????

Mamma.

Og jeg blogger og jeg lever og jeg puster og jeg strever med å få plass til regnbuesukkerspinnet som hjertet mitt fylles opp av fordi jeg hører så inderlig til.

Det har jeg gjort lenge, altså. Både her og der.

Nå bare vet jeg det også.

#bådeóg #relasjoner #hopeheals